Semesteroppgave 1 POL1000
Sitter nå og skriver to nye grunnlovsforslag til Irak, og har ikke så mye tid til overs. Men jeg har en del ting i arkivet som kanskje er av interesse. Her har dere konklusjonen til min første, og til da største innlevering. Det var ikke min beste besvarelse eller noen legendarisk konklusjon – men selv syntes jeg det var litt interessant, og jeg tror noen av dere vil synes det samme. Vil forøvrig nevne at det ikke var min feil at sida var nede i går, men han som eier serveren. Men jeg får ha den der gratis, går det bra.
Oppgave:
«Demokrati betyr folkestyre. Men det er ikke uten videre lett å overføre denne abstrakte ideen til praktisk styring. Drøft noen av utfordringene og løsningene ulike land har funnet frem til.»
Jeg sammenlignet Storbritania og USA, og kom fram til følgende:
«Både USA og Storbritania har hatt store interne konflikter opp gjennom historien, og i Storbritania var dette et stor utfordring for parlamentets styrke, siden dette fulgte kongemakten. I USA fikk man derimot mer demokrati som følge av de to store krigene. Frigjøringskrigen endte i en svært demokratisk grunnlov, med en grunnlov som var svært moderne etter datidens standard, og sikret innbyggerne en rekke rettigheter. Den andre store konflikten – Borgerkrigen – gjorde at også frie afro-amerikanerne fikk rettigheter på lik linje med hvite menn.
I Storbritania har man ikke hatt en slik garanti for menneskrettigheter, siden temaet ikke har blitt direkte inkludert i en handling fra Parlamentet. Det var først nylig de tok EUs menneskerettighetskonvensjon inn som en del av loven. Alikevel ser det ut til at England har klart å passe på menneskerettighetene bra også i moderne tid, selv om det ikke har vært direkte nedfelt i loven.
For å oppnå et stabilt demokratisk styre har de to landene gått ulikt frem. USA har en langt mer ytterliggående utjevning av makten enn Storbritania. Samtidig gir grunnloven deres en langt mer selvstendig utøvende makt, siden den kan – med flertall i Kongressen få en god del styring også med lovverket. Statsministeren i Storbritania har også et nært forhold til den lovgivende makten, men er avhengig av deres tillitt – noe en president ikke er i like stor grad. Presidenten sitter så og si uansett, så lenge han ikke bryter loven i nevnverdig grad, mens statsministeren kan kastes med en gang han ikke lenger har tillitt.
Lipsets tanker om sammenhengen mellom demokrati og sosialøkonomisk utvikling stemmer godt i både USA og Storbritania. Begge hadde en voldsom vekst i økonomien på 1800-tallet, samtidig som flere fikk stemmerett, og de ble mer demokratiske. James Bryces sitat (Se 1.1) om viktigheten av at samfunnet aksepterer demokrati som en måte å løse problemer på, og er instilt på å få det til å fungere, stemmer godt overens med Storbritania og USA. Begge har løst dette problemet på en fornuftig måte. England brukte flere hundre år på demokratiseringsprosessen, og spredte denne til til Amerika med koloniene. Begge steder var befolkningen vant til å tenke demokratisk, og bruke det som et middel for å bli enige om maktfordeling. I USA var til og med den demokratiske tankegangen en del av det som gjorde at de valgte å bli selvstendige.
Hadde så de statlige instutisjonene og politisk grunnlag for å bli stabile demokratier? England hadde utvilket disse over tid, og dermed hadde de også kommet etter hvert som det ble behov for det. Partikulturen fikk de allerede på 1700-tallet. I USA var ikke partiene i like stor grad tilstede i starten, men de kom etter hvert som det ble skillelinjer som trengte de. Utfordringen med at de politiske institusjonene må være klare for allmen stemmerett ble også løst på en god måte, ved at begge landene innførte stemmeretten gradvis.
De statene som i dag forsøker å innføre demokrati, kan gjøre lurt i å se på hvordan statsvitere har sett på prosessen. Landene som ble sett nærmere på i denne oppgaven har løst – mer elle mindre bevisst – problemer som nye demokratier ofte får. De har brukt tid, og de har lyktes i å lage stabile demokratier.»