Kongehuset
Jeg mente lenge at det var fullstendig feil med monark i Norge. Det var udemokratisk, gammeldags, og kostbart. Det siste året på Allmennfag tok jeg min andel politiske fag, og etter det ble jeg royalist. Ikke i den forstand at jeg overhodet bryr meg om de kongeliges antrekk og fødsler, men jeg ble en tilhenger av kongehuset som institusjon.
Ved at vi har en konge, har vi en nødbrems. Denne nødbremsfunksjonen tror jeg er viktig, selv om den i dag er formell og i praksis sovende. Men skulle Norge noen gang risikere at en ny Quisling kommer til makten, ville Kongen kunne sette ned foten. Det ville være et svært sterkt signal, og jeg tror ikke samfunnet tar noen skade av å ha en konge med denne muligheten. Selv i dagens noenlunde stabile politiske landskap, satt jo en mentalt syk prest – som bare noen få prosent av befolkningen likte – som statsminister i 6 og et halvt år.
Man ser gjerne Kongen som en halvt sovende snorklipper, men på sine reiser og representasjonsturer gjør han faktisk en viktig jobb som ambassadør. Og jeg tror han skjøtter denne plikten på en god måte.
Prinsippielt er det bra å ha en politisk nøytral leder av den utøvende makt. Og rent praktisk sett kommer den kanskje viktigste siden frem: Selv om kongen bare har formell makt, må Statsministeren fortsatt vise han den behørige respekt. Han kan ikke være en frittgående bajas – fordi det ville vært respektløst ovenfor Kongen. Hvordan tror du Bush ville oppført seg hvis han formelt sett satt på en Konges nåde?
Og til de som mener at det koster mye: Hvor mye koster en presidentbolig? Hvor mye ville det kostet å omstrukturere styresettet? Hvor mye ville det kostet å lønne de ambassadørene som måtte ta over pliktene?
Nei, lenge leve det norske monarkiet, sier nå jeg.
January 19th, 2006 at 22:32
Hvor reell er nå denne nødbremsen? Når alt kommer til alt… Du som nå er statsviter? Spennende tema.
January 22nd, 2006 at 14:19
Og hvilken garanti har man for at kongen er en kjernekar uten quislingsympatier og en forkjærlighet for å drukne hundevalper?
January 23rd, 2006 at 08:17
To veldig gode poeng som er kommet fram her! Konger kan gjerne, som vi har sett bare det siste århundret, ha alle slags mulige sympatier, og de kommer ikke med noen garanti om fritak for fascistsympatier (ta engelske kongen fex). Og et viktig poeng er også dette med nødbremsen. Jeg skal vedde på, at den dagen en nåværende eller fremtidig norsk konge bestemmer seg for å benytte seg av sin formelle, utsettende veto, er den dagen Norge blir en republikk.
Når det kommer til ambsadørgjerningen, er jeg sikker på at korps av dyktige menn, ansatt på grunn av ferdighet og personlige evner i stedet for hvem pappaen var, vi lgjøre en minst like god jobb. Og utgiftsmessig så vil jeg anta at det vil gå ganske opp i opp, sånn rent bortsett i fra at vi vil sippe å betale apanasje til et nytt kull kongelige slektninger hver generasjon… Den virkelig store forskjellen økonomisk og sosialt sett ville selvfølgelig komme til syne i sladrebladene. antagelig ville det neste trinn på kjendisstigen (b-kjendisene? c? d? e?) bli mer plaget av innpåslitne journalister og hjemme-hos-reporterere, men det kan jo argumenteres for at de oxo fortjener sine femten minutter…
January 24th, 2006 at 15:06
Herlig med tilbakemelding! Jeg vet ikke hvor reell denne nødbremsen er, og det vet vel egentlig ingen andre heller. Systemet er temmelig fastgrodd, og kongen har ikke hatt noe særlig reell makt siden 1905 (parlamentarismen ble ikke innført i praksis over natta). For å utdype svaret, må jeg nesten ta med megamads sin kommentar. Hvordan kan man vite at kongen ikke er en drit?
Fordi han er avhengig av å ikke være det hvis han ikke vil ha sparken. Kongen er avhengig av at folket liker han, og derfor vil de sikre seg at barna blir oppdratt til personer folket vil like. Det er viktig å merke seg at denne løsningen fungerer i Norge, og at det er den norske kongefamilien, og norske forhold jeg diskuterer. Jeg er ingen fan av kongedømmet i Jordan, for eksempel.
Hadde kongen brukt vetoretten, ville dette være en martyrakt. Der er vi helt enige, Einar. Men signalet ville fortsatt vært sterkt, og kanskje ville det fungert som en nødvendig oppvekker. En ny Quisling ville ikke få sneket seg til makten. Han ville måtte avsette selve monarkiet! Apanasjen tror jeg er rimelig stabil, ettersom de kongelige stort sett får to barn, og ikke hele slektsapparatet får apanasje.
Tror neppe vi ville blitt kvitt Se og Hør med kongehuset. Desverre. ;o)