Etter en lengre runde i kjelleren fant jeg de: Skrivebøkene fra barneskolen. Der var det mye nostalgi. Når jeg bladde i bøkene var det utrolig mange minner som plutselig var helt levende igjen. Gamle skolebøker bør man aldri kaste. Jeg husker hvor redd jeg var for at denne teksten skulle bli lest av noen andre enn norsklæreren – hun og vikaren ble bevisst skånet i stilen. Nå vet jeg ganske sikkert at denne i sin tid ble lest opp på lærerrommet. Jeg lurer på om jeg er tilgitt enda. Her har dere stilen jeg skrev før «Klasseturen til Transylvania». Husk at den egentlig skal fremføres muntlig!

Denne historien handler om livet mitt _før_ jeg døde. Du lurer kanskje på hvordan jeg klarer å skrive dette når jeg er død? Vel, jeg er blitt et spøkelse. Akkurat nå sitter jeg på spøkelseshybelen min og skriver dette. Men nå skal jeg begynne å fortelle.

Det hele startet med drapet på Tomas og Arnstein. En Torsdags morgen kom Harald inn og fortalte at Tomas og Arnstein var blitt stukket ihjel med en kjøkkenkniv, partert og brent i den gamle avfalsdunken som står ved Lonet. Siden de var døde fikk vi fri fra skolen. Stig Håvard og Jonne var blitt syke fordi de hadde drukket sur melk. Vi tok bussen hjem.

Nils Jørgen gikk av hos meg, og vi holdt et lite møte. Vi bestemte oss for å etterforske mordene. Først ordnet vi med nødvendig utstyr, så tok vi syklene våre, og syklet ivei mot skolen. Siden vi hadde fri, hadde lærerne tatt planleggingsdag, så når vi kom dit fikk vi intervjue dem en, etter en. Toril hadde migrene, Målfrid hadde fått nervesammenbrudd etter timen med 5te, og Bjørgis og Grete hadde ingen timer den dagen, så det var ikke så mange å intervjue. Men noen var det.

Vi startet med Innmari. Vi fikk ikke så mye ut av henne, for det eneste hun gjorde var å klage og kjefte. Men hun hadde vist et alibi. Så var det Lise sin tur. Det var en kort intervju, for mellom «Tab Xtra»-slurkene fortalte hun at hun hadde giftet seg i går. Så hun hadde også alibi. Så skulle vi intervjue Bjørn Joar. Mellom snus-smattingen fortalte han at han hadde lært Frida 1-gangen den kvelden. Nok et alibi.

Så skulle Harald intervjues….. Harald hadde vært imot intervjuene fra starten av, og var ikke noe mer positiv nå. Da vi kom inn på kontoret hans var vi iført gassmaske og røykdykkerutstyr. Der så vi to store bøtter med osende sneiper, og Harald som satt og spilte Duke Nukem 3D på dataen sin. Vi satte oss ned, tok opp notatblokken og begynte å spørre han. Han ville ikke ut med noen opplysninger.

«Hvor var du i går kveld?» spurte vi.

«Øøøøh… æ va…… i Sverige!» sa han. Vi syntes det hørtes ut som en løgn, og stilte flere spørsmål. Blant annet spurte vi om han har tilgang til kjøkkenkniver, og om hvorfor han visste så mye om hvordan de var blitt drept. Men han svarte bare «ingen kommentar». Etter intervjuet snek vi oss inn på lærerromskjøkkenet, lette igjennom skuffene, og fant en blodig kjøkkenkniv som det stinket Harald-røyk av! Det måtte være han som var morderen! Men vi var jo ikke helt sikre, og hadde ikke bevis så vi gikk ut for å lete.

Da vi kom ut på skolegården sto det mange politibiler der, og noen folk der Harald hadde funnet «likene». Vi gikk bort og snakket med politiet. De fortalte at de hadde funnet en sneip på åstedet. Nå var vi sikre! Det måtte være han som var morderen. Før vi fortalte det til politiet satte vi oss ned i solen og prøvde å finne ut hvorfor han hadde gjort det.

Vi satt og tenkte lenge. Ja! Det måtte være fordi de hadde glemt å gjøre matteleksa den dagen. Dessuten hadde de måtte sitte igjen, og Arnstein kom ikke på bussen heller. «Det måtte ha vært da Harald drepte dem!» sa jeg.

Uheldigvis hadde vi satt oss under vinduet til Harald, og dobbeltuheldigvis hadde han vinduet åpent, og trippeluheldigvis drepte han oss. Uten at noen så det åpnet han skuffen sin og trykket på en skjult knapp. Da åpnet det seg en luke i veggen som var full av våpen, gift, bomber osv, osv.

Han gikk bort til luken, tok ut en kanne med blåsyre og listet seg bort til vinduet. Deretter åpnet han forsiktig vinduet, og helte blåsyren over oss! Vi så opp, og så de gulbrune råtne tennene hans i et ekkelt smil. Det siste vi så var at det lyste rødt ut av øynene hans og at han hadde fått to horn i pannen.

Likene våre ble aldri funnet, fordi blåsyren etset oss bort. Men like etterpå døde han og, fordi han hadde sølt blåsyre på fingrene sine. Men den dag i dag kan folk fortsatt se han tasse rundt i gangene med mattebøkene sine, og stirre stygt på elevene i klasserommet når han går forbi.

Jeg, Tomas, Arnstein og Nils Jørgen fant oss hver vår spøkelseshybel, og treffes hver dag.

The End.

I den forrige stilen min døde jeg, Tomas, Arnstein, Nils og Harald og ble til spøkelser. Det gikk greit. Vi skaffet oss hybler, og hadde det gøy hver dag. (siden det ikke finnes noen spøkelsesskoler) Men merkelig nok ble det kjedelig i lengden. Så derfor laget vi en «gjøre-spøkelser-om-til-mennesker-igjen-maskin». Den kunne faktisk gjøre spøkelser om til mennesker igjen.

Mens vi hadde laget den hadde Trondheimsturen blitt avlyst. Isteden hadde de bestemt seg for og dra til Transylvania for og se slottet til grev Dracula. Da vi skulle starte maskinen, kom Harald inn i den og ble gjort om til menneske sammen med oss. Men siden Harald var Lærer fikk han bivirkninger. Og siden den gang har Harald bare vært snill og grei. Da vi var blitt mennesker igjen, var det bare to dager igjen til vi skulle dra men vi rakk og pakke.

På turen fikk vi selvfølgelig bare ha med 30 kr, og vi fikk heller ikke kjøpe godterier på turen. Flyturen var morsom, Vi hadde Cola-krig og kastet mat på hverandre halve turen. Resten av turen fikk vi kjeft av Ann Mari for og ha kastet mat som de stakkars sultne barna i Afrika ville ha vert overlykkelige over og ha fått.

Etter 9 timer med kjefting og klaging fra Ann Mari skulle vi lande, og det var morsomt. For siden det ikke finnes noen flyplass i Transylvania, måtte vi hoppe ut i fallskjerm, og det var kjempegøy, mest fordi fallskjermen til Nils ikke foldet seg ut. Han slo seg ganske hardt, men det gikk bra med han.

Flyturen hadde vert ganske lang, så det var mørkt da vi kom fram til hotellet. Hotellet var gammelt og nedslitt, og det var ikke noe bedre i resepsjonen. Gulvet var så råttent, at da Jonne nok en gang skulle skubbe Stig Håvard falt han igjennom gulvet, og ned i kjelleren og slo seg på betong gulvet. Mannen i resepsjonen var en gammel gubbe som satt og smattet på snusen sin. Da vi kom ble han overlykkelig, og hoppet rundt og jublet mens han fortalte oss at vi var de første gjestene der på 64 år. Han viste oss rommene våre, og vi ble oppdelt slik: Gro, Marta, Lena, Karen, Marte og Ann Karin på det største rommet, jeg, Arnstein og Nils på det nest største, og Jonne og Stig Håvard delte rom, etter at Jonne hadde truet med at han skulle banke opp han hvis han ikke gikk med på det. Og siden Tomas hadde slått opp med Marthe i fjerde….. delte han og Kine rom.

På hotellet måtte det være stille etter kl 10, noe Jonne ikke brydde seg noe særlig om. Han skubbet og slo og dyttet Stig Håvard, så klokken må ha vert rundt 3 før jeg sovnet. Nils og Arnstein sovnet nesten med en gang, for Nils hadde ørepropper, og Arnstein stappet sokkene i øret. Det hælte ikke jeg, så jeg lå våken en stund før jeg sovnet.

Senere på natten våknet jeg av noen lyder fra vinduet. Jeg gikk bort til vinduet, og så en varulv som kom klatrende oppover veggen. Jeg hadde ikke lyst til og dø igjen, så jeg tok det tyngste jeg kunne finne (altså Arnstein) og slapp han ut vinduet. Deretter hørte jeg et dunk, et varulvhyl, og nok et dunk, før jeg så en varulv med dundrende hodepine som løp vekk. Deretter gikk jeg og la meg, og sov søtt resten av natten.

Neste morgen måtte vi tidlig opp, for idag skulle vi se slottet til grev Dracula. Arnstein var litt sur for at jeg hadde kastet han ut vinduet, men etter en liten slåsskamp ble vi venner igjen. Etter at jeg og Arnstein hadde forbundet sårene vi fikk under den «lille» slåsskampen, og Nils hadde forbundet sårene han fikk etter fallskjermulykken, og Stig Håvard hadde forbundet sårene han fikk etter og ha delt rom med Jonne, og Jonne hadde fått bandasje på blåøyet han fikk da Stig Håvard slo knockout på han for og seg litt søvn, så vi ut som en gjeng med mumier. Kl 11. tok vi bussen til slottet. Sjåføren måtte være den bulgarske versjonen av Kåre Stene, for mange av fotturistene gikk forbi oss under turen, og enda det bare var en kilometer til slottet var vi ikke fremme før klokken var 10 på kvelden.

Da vi kom til slottet var det blitt mørkt, men det var fortsatt åpent der. Slottet var stort og skummelt, og dessuten var det fullmåne den kvelden. Inne i slottet var det først en lang korridor. Og på veggene hang det familiebilder fra Dracula slekten. Alle på bildene hadde hoggtenner, og guiden fortalte oss at nesten alle hadde vert lærere. Mens vi gikk så jeg og Nils et skilt og en knapp hvor det sto «ikke trykk på denne knappen». Selvfølgelig trykket Nils på knappen, og vi falt ned da en falllem åpnet seg under oss. Etter og ha falt en stund, landet jeg i noe mykt høy. «Au!» sa Nils Jørgen etter og ha bommet på høyet.

Foran oss kunne vi se en lang korridor, opplyst av fakler med en dør i enden. «Jeg lurer på hvor hen den døren fører» spurte jeg.

«Til Roma selvfølgelig, for alle dører fører jo til Roma» sa Nils.

«Det heter alle veier fører til Roma, din dust.»

«Hva! kaller du meg en dust!»

«Ja» svarte jeg.

«En du da din… din din hurlumfjott!»

«Hurlumfjott?»

«Ja, en hurlumfjott»

«Hva er en hurlumfjott for noe?»

«Vel, en hurlumfjott er en….» akkurat da Nils Jørgen skulle til og holde et interessant foredrag om hva en hurlumfjott var for noe, stoppet han da døren i enden av korridoren åpnet seg. Vi satt en stund og så på døren, men siden ingen kom ut av den, bestemte vi oss for og gå inn.

Før vi gikk inn tok vi selvsagt tåregassflaskene våre. (Det var egentlig ikke tåregass, men noe som fungerte på samme måten og var livsfarlig for vampyrer, nemlig hvitløksgass!) Vi gikk bort til den åpne døren. Enda korridoren var opplyst kunne vi ikke se inn i rommet, så for og forsikre oss om at det ikke var noen felle, tok vi en av faklene fra veggen og kastet den inn i rommet. Men fakkelen landet ikke på noe gulv, den bare fortsatte og falle. Og den falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og ja, den falt faktisk litt til før vi ikke kunne se den mer.

«Phu!» sa Nils Jørgen. «Det var bra vi ikke gikk rett inn,for da ville vi bare ha falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt.»

«Ja, vi hadde flaks med den.» akkurat da, sloknet alle faklene og det ble helt mørkt i korridoren. Så kunne vi høre at noe kom tassende bak oss.
«hjeeelp!» ropte vi i kor og løp ut døren og vekk fra tassetingen. Det vi glemte var at det var et stup utenfor døren. Så vi begynte og falle, og vi falt og falt og falt og falt og falt og falt og stoppet plutselig idet to hender grep fatt i oss og løftet oss oppover.

«Hvem er du?» spurte jeg litt overrasket over at tassetingen kunne fly.

«Jeg er grev Dracula» svarte tassetingen.

«Er du en fugl?» spurte Nils Jørgen.

«Nei, jeg er en vampyr.» svarte tassetingen som ikke var en fugl men kunne fly.

«Hjeeelp! en vampyr!» ropte vi, og begynte og løpe. Etter en liten stund fant vi ut at det ikke hjalp særlig og løpe når du henger og dingler i hendene til en vampyr.

«Hvor tar du oss?» spurte jeg.

«Til den lille fjellhyllen rett fram.»

«Jeg kan ikke se noen fjellhylle» svarte jeg.

«Det er fordi du ikke kan se i mørket det.» svarte vampyren.

«Kan du se i mørket da?»

«Ja, jeg kan det.»

«Skal du spise oss?» Spurte Nils.

«Det var da faen til mye spørsmål da! og nei, jeg skal ikke spise dere, jeg skal bare suge ut blodet deres på den lille fjellhyllen rett fram.» Akkurat da kom jeg på hvitløksgassen og spurte, «siden du kan se i mørket, kan du se denne flasken med hvitløksgass også da?»

«Hva! hvitløksgass! nei, nåde, ikke hvitløksgassen! Jeg skal gjør hva dere vil, bare ikke hvitløksgassen!»

«Hvaaa vi vil?»

«Ja, ja hva som helst.»

«Da ønsker vi oss at du aldri skal spise tenåringer igjen, at du heretter bare skal spise lærere, og at du tar noen runder rundt slottet før du lander ved bussen og setter oss av der.

Dette syntes herr Dracula at hørtes greit ut, og fløy oss ut i hagen gjennom en hemmelig gang. Deretter tok han et par runder rundt slottet før han satte oss av ved bussen. Men de andre var ikke kommet enda, så vi måtte vente litt før vi kunne fortelle de andre hva vi hadde opplevd. Men da de endelig kom, var det nok en gang ingen som trodde oss…..

SLUTT.

———————————————————————————–

Det var en gang en liten gutt,
Som skulle sprenge en kinaputt.

Men så gikk det galt,
Og resultatet ble fatalt.

For gutten kom seg ikke bort,
Fordi han snubla i en lort.

Den stakkars lille gutten
Skulle aldri ha sprengt den kinaputten…

Armer og tarmer fløy overalt,
Men det var først DA det virkelig gikk galt.

For høyt oppi lufta så kom det et fly,
Langt oppi været med nesa i sky.

Hodet til gutten fløy litt for høyt,
Og ga flymotoren en dundrende støyt.

Flyet det styrta og kræsja i vann,
Rett oppå skuta til kaptein Sabeltann.

Alle i flyet omkom i kræsjen,
Bare fordi gutten snubla i bæsjen.

Å stakkars Kaptein Sabeltann,
Han fikk flyet i hodet han.

Og langemann snubla i Frode Kommode,
Så de fikk også flyet i hodet.

Nå er jeg ferdig med dette vers,
Så pass deg nå for å snuble i bæsj!

Somewhere in Norway 1. 4 in the year 2000
“In the year of 2001, a fleet of alien warships will attack the earth and extinguish the human kind.” The gypsy peered deeper into the crystal ball. “The earth will be a devastated place, where only insects can survive in the poisonous and radioactive environment” She stopped, and slowly … she reached out her hand: “Thank you that’ll be $10”
This was – of course – nonsense, and nothing happened.

This was what actually happened (s?)
Sweden had for several years been suspecting Norway for making fun of them. The government gathered a group of scientists, and gave them a task: find out what the “Swedish jokes” are all about. After studying the phenomena for several years, the conclusion was clear: The jokes had hidden messages inside, that made fun of the Swedes!
The Swedish government had to take action. There was no doubt: Norway was to pay for this insult!

A week later, Sweden declared war against Norway. Bondevik tried to apologise, and blamed the devil for luring the Norwegian people to make fun of the Swedes. It didn’t help, Jöran Persson didn’t believe in God. (And he hadn’t forgotten the Telia/Telenor merging)

I had to leave the country, since I had been an active member of the Swedish-Joke Cult, and had written several texts that made fun of “söta bror”. Since both Bangladesh and China had enough people already, Togo was to be my new homeland. (As long as the word-war was raging at home)

A few days after the war-declaration, I landed in Togo. A small land, somewhere in Africa.

I carried my luggage out of the plain, and looked around. Tan and green was the two dominating colours. People were black. Things were either jungle or desert there, as it seemed to me so far. I went to the little aerodrome to get registered as a refugee. It was a small house, with a big guard standing outside. He looked suspiciously at me, lifted me up and took me to a room where more suspiciously-looking people were sitting. They ransacked me, and searched for drugs. Then, an uniformed small thin man with thick glasses entered the room. I got dressed, and as he sat down behind a table, I gave him my wallet. It contained the papers I knew he would ask for.

Two hours later:
“Weeell, that doesn’t sound likely.” He said, slowly and arrogant. “For the last time: I AM 26, and I’m not coming here to take your jobs and steal your wives! I’m a refugee GODDAMMIT!!”
More hours later:…
“Weeell, that doesn’t sound likely.” He said, still with the same voice, and a little smile. “It’s true! I am not working for the Mafia! I just tend to LIKE black suits, that’s all!”
Late at night:…
“Weeell, if you would just fill in these forms and sign here, the guards take you to the village”
“Thank you!”

I was exhausted, and I think I fell asleep, because the next thing I remember was lying in a bed, being waked by something in my face… I took it away, and felt something crawling in my hand. I opened my eyes: I was holding a green bug at the size of my palm. I sat it on the nightstand and tried to go back to sleep. 3…2…1… A giant bug in my hand!!! I grabbed a picture from the wall, and smashed the bug several times until I felt safe that it was dead. A woman came in – she looked frightened. “Enod uoy evah tahw!!” I couldn’t quite make out the words, but it seemed like if I had just ruined a nice picture and a perfectly good meal.

She was my host, and I hadn’t had the best start in our relationship. She owned the house, and ran a small farm. She had no husband, but it was obvious that there had been one: nine children. They were all from baby level to 15-16 years old.

The government was paying her to give me shelter and food every day for a year. After that: I would be on my own. She wouldn’t let me work at the farm, she thought I was insane, and was afraid to what I might do to the children and/or animals.

I could be staying here for years, so I’d better get a job. I tried to ask S’sètsoh (the name of my hostess) where the all-famous village was, and through primitive gesticulation, she explained that it was close, and she pointed out the direction. I thought: “Close, well, good I don’t feel like walking a mile every time I’m going there.” I followed a path going the right direction, and looked around as I was walking. The tropical trees and plants were amazingly green, and there were flowers and smells that were new. The sun was shining through the foliage, and strange birds were singing their own songs. The brown sand that made the path was very fine, and I could understand how people could walk bare-footed here. After walking for ten minutes I started wondering where this village could be. Time passed, and I was tired. This couldn’t be the right way. Even so, I continued, and one hour later I came to the village.

There were lots of houses: some modern, some huts. There were lots of people too, and they were smiling and talking – until I came. Where I walked, people stepped aside, and everybody was pointing or scowling suspiciously at me. The children were scared when they saw me: I was white. I had a lot of money, so I gave some to the beggars, and bought a lot of useless stuff. This was in hope of being accepted. It didn’t help. I went to what looked like a municipal building, to see if there were any vacancies. There was a note with the word computer on it. “Ekat erac fo eht computer ssenisub f’fus ”To work with computers would suit me just fine. At home I had studied computers for years, and was well educated. I entered the house, and while I was waiting for permission to the boss’ office, I saw The Village computer expertise. They were two guys playing solitaire – on the computer. I could see why they needed to enlarge the staff.

The secretary let me in. It was a nice office, and therefore, the other applying candidate seemed a bigger contrast. He was filthy, and didn’t smell good either. His name was K’cuy. He was the only candidate except from me, and he had a long criminal record. The boss had doubts, but he didn’t want a criminal in his company, so I was hired. Work started early in the morning, so I had to get up very early. It was a long way to work, but it got shorter as the weeks and months passed by. I was getting in shape. I understood why no white man had won an international championship in running/sprint since the early ‘60’s.

I ate at the farm in the morning and in the evening, and worked in between. Some days, I would go back to the job, and work during the night hours. I revolutionised the entire computer system, and ordered new computers, made business contacts via the web, and made the village a wholesale merchant in computer merchandising. As the weeks passed I upgraded the system further, and educated the people in the village. To run the busyness. I worked day and night. Then, one day the boss decided to promote people. The two others got a promotion. I didn’t. They had been playing their solitary, and didn’t really know what had been going on. They were now earning a lot – and now they were playing bridge. I was angry, and complained to the boss, but he wouldn’t listen. I was white.

The other candidate, K’cuy was angry too. I had taken his job. He started an anti-white organisation. They were mainly pissed off because the immigrants took their jobs and their women. They mainly consisted of ugly, unemployed, petty criminals in their late 30’s. In secret, they held meetings were they talked about how bad these white people were. They called themselves Uk-Xulk-Nalk – and wore black hoods. They decided they had to do something about me, and left a scary threat-note at my pillow one night. But they didn’t scare me. (Because I didn’t understand what the note said) More days passed, and Uk-Xulk-Nalk was not happy. They left another scary threat-note at my pillow, but I was too brave for them. (I still didn’t understand what was going on). They gave up the note-project, and came to the farm one night. That’s when I somewhat understood what the notes were all about. I wasn’t hurt, but that was only because S’sètsoh scared them off with her broomstick: they were scaring the children.

Things were getting dangerous. Nobody liked me, and I was kind of sad. They didn’t like me because of my colour, and they didn’t even consider getting to know me before they judged me. I was prejudiced. I wondered what had happened to me if I hadn’t been educated when I got here, or if I hadn’t found a job. Luckily the timing was good: I could go home again. Norway and Sweden had signed a peace treaty. This was because a group of Swedish terrorists had made “Norwegian-jokes”, and Sweden now felt even.

Now, I’m sitting on the plane, on my way home. I have missed my homeland. After all, that’s where I wanted to be all the time, not in Togo. What I have left from Togo is good condition and a deeply tanned skin. I haven’t been treated well, so I’m proud of coming from Norway, a country where we treat the immigrants nicely…

Hazard for Dummies

Det går an å spille Hazard med bare to personer, men man børe være minst fire, og gjerne flere!

Videre trenger man småpenger og to vanlige terninger. Har du tilgang på seks terninger bruker du heller det, så blir det mye enklere å holde oversikt over hvilke tall som er kastet. Jeg vil ta utgangspunkt i at man bruker seks terninger i denne guiden, og omtaler hvert av de tre terningeparene som et terningesett.

Nå velger du en person som skal starte som kaster. Hvem som begynner er ikke så nøye, for man bytter på dette jevnlig. Det er slik at den som er Kaster spiller mot alle de andre, og med mange spillere vil derfor kasterens fortjeneste kunne være enorm. Det samme gjelder imidlertid også utgiftene…

Så begynner man å spille! Før selve terningene kastes, må alle som vil spille mot Kasteren satse et lite grunnbeløp. For eksempel en krone. I praksis vedder de da på at Kasteren kommer til å tape, og man vedder da som oftest lite siden oddsen på dette tidspunktet er 50/50. Om man ønsker kan man godt satse mer, men det er helt opp til Kasteren hvilke veddemål han vil ta i mot. Hvis han ønsker kan han velge å ikke vedde med noen, og da går turen videre mot venstre.

For hvert enkelt veddemål som Kasteren velger å akseptere, legger han samme sum ved siden av det satsede beløpet. For å bekrefte at et veddemål er inngått, kakker han ved hver enkelt av disse, og har med ett eliminert én av grunnene til å trekke blankt (Hva? Nei, jeg har da slettes ikke veddet noe! Kaller du meg en løgner!?). Når det ikke er flere veddemål som Kasteren vil godkjenne, kaster Kasteren det første terningsettet for å fastsette Kardinaltallet. Virker det omstendelig og forvirrende? Ta det med ro. Det jeg har beskrevet så langt tar vanligvis bare noen sekunder i spill, og i tillegg til Kardinaltallet er det bare ett annet tall du trenger å huske navnet på, og det heter Sjanse. Heng med!

Kardinaltallet må være et tall mellom 5 og 9.

På dette første terningsettet kan ingen vinne eller tape noe. Kasteren fortsetter bare å kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har etablert et Kardinaltall (omtales som «kardinal»), kan han kaste det andre terningsettet. Dette andre kastet skal fastsette Sjansetallet.

Sjansetallet (omtales som «sjanse») må være et tall mellom 4 og 10.
Også her må kasteren kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har fått en Kardinal og en Sjanse, bruker han det tredje terningsettet, og kaster dette til han får en av de to tallene.

Hvis han får Kardinaltallet først, taper han, og men får han Sjansetallet vinner han.

Så langt er det vel ganske greit? Kasteren kaster to tall, og om han vinner eller taper kommer an på hvilket han kaster først, sant? Vel – det er litt mer, og det er også forklaringen på hvorfor det andre kastet heter Sjanse:

Du husker når man hadde funnet et Kardinaltall, og kastet for å finne Sjansetallet? Vel, det jeg ikke fortalte var at runden kunne avgjøres allerede der. Selv om man som oftest går videre til det tredje terningsettet, hender det at ting blir avgjort når man kaster for å få et Sjansetall.

Dette er avhengig av en rekke unntak, og kommer an på hvilket tall som er Kardinaltall. Det er her de aller fleste gir opp å skjønne Hazard, men jeg skal prøve å gjøre det forståelig:

Kardinaltallet var det første godkjente kastet, og Sjansetallet er det andre. Når kasteren skal sette Sjansetallet må han kaste et tall mellom 4 og 10. Den er jo grei. Men: Mens han kaster for å få et godkjent Sjansetall, kan han både vinne og tape umiddelbart hvis han skulle kaste bestemte tall. Disse er imidlertid unntak, og normalt får han et Sjansetall, og man fortsetter videre med det tredje terningsettet som tidligere beskrevet.

Listen som følger er det ikke nødvendig å huske, for det er alltids noen som kan det. Det vil ihvertfall alltids være noen som hevder å huske det. Det viktigste er at man skjønner prinsippet.

SJANSEKAST-UNNTAK:
________________________________________________________________
Hvis Kasteren kaster og får Kardinaltallet vinner han umiddelbart.

Hvis Kasteren kaster 2 eller 3 taper han umiddelbart.

Hvis Kardinaltallet var: 7, vil kasteren vinne hvis han får 11 mens han kaster for å finne Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 6 eller 8, vil kasteren vinne hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.

Hvis Kardinaltallet var: 5, 6, 8 eller 9, vil kasteren tape hvis han får 11 mens han kaster for å få Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 5, 7, eller 9 vil kasteren tape hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.
_________________________________________________________________

Ja, det er vanskelig. Men når du får prøve det i praksis lærer du det raskt. Det vanskelige er bare å huske alle unntakene, men så lenge noen har en lapp hvor de er notert, er det kjempeenkelt.

Dette var den helt grunnleggende spill-delen. Resten er i grunn detaljer, men de gir mer liv i spillet. Dette handler om hvordan selve veddingen foregår:

Som jeg nevnte innledningsvis vedder man gjerne en krone for å være med fra starten av. Når man inngår dette veddemålet vet man ingenting om hvordan det kommer til å gå videre, ettersom ingen terninger er kastet. Allikevel ønsker kanskje noen dristige sjeler å gå høyt ut fra starten av allikevel, og da er det fint for Kasteren å selv kunne bestemme hvor mye risiko han ønsker å utsette seg for (Hvis Halvor er Kaster og har ti kroner igjen, vil han sannsynligvis avslå Fredriks 20-kroning (med mindre han er villig til å sette lua si på spill)).

Underveis i kastinga kan man når som helst opprette nye veddemål eller øke de man allerede har. Hvis oddsen øker betraktelig kan det hende at en av partene ønsker å øke innsatsen. Det skjer kun hvis den andre er interessert – uavhengig om man er Kaster eller ikke. Er oddsen i den enes favør kan godt den andre kreve at han bare øker innsatsen halvparten så mye som den andre. Dette er helt og holdent opp til de enkelte – men den som blir forespurt om å øke innsatsen skal legge samme sum på bordet, og kakke for å bekrefte at veddemålet er inngått. Det er også strengt forbudt å trekke et veddemål som er bekreftet ved kakking.

Det er også slik at spillerne kan vedde seg i mellom. Dette kan gjøres under hele runden, så lenge terningene ikke er i bevegelse. I disse veddemålene vedder man også på at Kasteren kommer til å tape eller vinne, men kasteren er ikke med på disse veddemålene. Spillere som ikke har veddet med Kasteren direkte også være med her. Med slike veddemål kan man modifisere pengesummen man risikerer å tape. Jeg forklarer dette nærmere i eksemplet.

Noe som er viktig når man spiller Hazard er flaks. Siden denne ikke alltid her helt konsekvent kan det være greit å vite litt om odds. Som tommelfinger-regel kan man si at oddsen for å få 7 er størst, og jo lenger unna 7 du kommer, jo dårligere odds. Oddsen på Sjansekastet er litt mer avansert, men totalt sett er det i teorien nesten 50/50 prosent sjanse for å vinne hvis man er med fra starten av. Men underveis endrer både odds og innsats seg, og det er da Hazards virkelig blir spennende.

EKSEMPEL:
La oss si at vi er i Odense, og at jeg, Halvor, Arne og Fredrik sitter rundt et dunkelt belyst bord og spiller Hazard med Arnes antikke terninger. Rent hypotetisk.

Fredrik er Kaster. Halvor og Arne satser hver sin Skandinaviske krone, og Fredrik kakker ved myntene for å godkjenne veddemålene. Jeg prøver meg med en Svensk 50-øre, men Fredrik vil ikke spille om så lite. Jeg legger på en norsk 50-øre til, og Fredrik kakker ved myntene med Ølkruset sitt.

Deretter kaster han de to første terningene (Kardinal). Først får han 10, men dette er for høyt. På andre forsøk får han 6, og vi lar de to terningene ligge. Arne velger å utvide veddemålet sitt til to kroner, og Fredrik legger på to kroner og kakker. Ingen tør å vedde mer enda, så Fredrik kaster igjen. Han kan nå vinne på 6 og 12, men vil tape om han kaster 2, 3 eller 11.
Terningene ruller, og han får… 6!
Siden både Kardinal og Sjanse ble det samme vinner han, og håver inn min og Halvors krone, samt Arnes to.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik legger ut samme sum, kakker, kaster og Kardinalen blir 8. Nå vil Fredrik vinne på 8 og 12, og tape på 2, 3 og 11. Oddsen er nå den samme, men brent av forrige runde tør jeg ikke satse like friskt. Derimot vedder jeg 1 krone på at han kommer til å vinne. Halvor vedder 1 krone i mot, og jeg kakker. Da har vi et veddemål uten at kasteren er med, og jeg har i praksis sikret meg at jeg både taper og tjener en krone uansett hva som skjer. Jeg går altså i null, mens Halvor enten taper eller tjener to kroner.
Terningene ruller, og han får… 11!

Jeg gikk i null, og Halvor jubler mens Fredrik fortviler.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik kakker, kaster og Kardinalen blir 7. Mens han kaster for å sette et Sjansetall vil han vinne på 7 og 11, og tape på 2, 3 og 12. Siden 7 er det som er lettest å få, tør ingen utvide veddemålet med Kasteren. Derimot vedder jeg 2 kroner på at han kommer til å vinne. Nå kommer Are, og er villig til å vedde 1,50 mot. Are har ikke satset noe med Kasteren, men kan alikevel spille mot både meg, Arne og Halvor. Jeg kakker, og vil nå tjene 50 øre hvis Kasteren (Fredrik) vinner, og tape 1 krone hvis han taper.
Terningene ruller, og han får… 4!

4? Ingen av unntakene slo inn, og 4 vi har dermed satt et Sjansetall. Nå vil Kasteren vinne hvis han kaster Sjanse, men taper hvis han kaster Kardinal først. Arne vedder 4 kroner på at kasteren taper, mens Halvor vedder 2 kroner mot. Arne godkjenner det, for oddsen er helt klart på hans side.

Nytt kast: Terningene ruller, og han får… 8!

8? Pokker…

Fredrik rister terningene, og Arne og Are heier på 7, mens jeg og Halvor heier på 4.

6…
3…
12… Heingen blir høyere, og ølkrusene fylles opp igjen.
5…
7! Nei, det var bare prikkene som var utydelige: 8…
9…
4! *Alle lenger seg fram for å se om de så riktig*
4!!! Jubel og forvilelse blandes, og rikdom og konkurs er et faktum.

Til sist, noen tips:

- Ikke spill med større enheter enn 5-kroner ­ da kan man fort tape mye penger, og det er ikke gøy. Vanlige satsebeløp bør ligge mellom 50 øre og 2 kroner.

- Man trenger strengt tatt bare ett par terninger, men med tre par slipper man å huske hva som ble kastet tidligere.

- Hvis man vil ha en fast regel på bytte av kaster, er det korrekte at turen går videre til venstre når kasteren taper.

PS: Pengespill er forbudt. Jeg tar derfor ikke på meg ansvaret for at folk spiller hazard – dette er bare en presentasjon av reglene. ;o)