egilaslak og Verden

Etter en lengre runde i kjelleren fant jeg de: Skrivebøkene fra barneskolen. Der var det mye nostalgi. Når jeg bladde i bøkene var det utrolig mange minner som plutselig var helt levende igjen. Gamle skolebøker bør man aldri kaste. Jeg husker hvor redd jeg var for at denne teksten skulle bli lest av noen andre enn norsklæreren – hun og vikaren ble bevisst skånet i stilen. Nå vet jeg ganske sikkert at denne i sin tid ble lest opp på lærerrommet. Jeg lurer på om jeg er tilgitt enda. Her har dere stilen jeg skrev før «Klasseturen til Transylvania». Husk at den egentlig skal fremføres muntlig!

Denne historien handler om livet mitt _før_ jeg døde. Du lurer kanskje på hvordan jeg klarer å skrive dette når jeg er død? Vel, jeg er blitt et spøkelse. Akkurat nå sitter jeg på spøkelseshybelen min og skriver dette. Men nå skal jeg begynne å fortelle.

Det hele startet med drapet på Tomas og Arnstein. En Torsdags morgen kom Harald inn og fortalte at Tomas og Arnstein var blitt stukket ihjel med en kjøkkenkniv, partert og brent i den gamle avfalsdunken som står ved Lonet. Siden de var døde fikk vi fri fra skolen. Stig Håvard og Jonne var blitt syke fordi de hadde drukket sur melk. Vi tok bussen hjem.

Nils Jørgen gikk av hos meg, og vi holdt et lite møte. Vi bestemte oss for å etterforske mordene. Først ordnet vi med nødvendig utstyr, så tok vi syklene våre, og syklet ivei mot skolen. Siden vi hadde fri, hadde lærerne tatt planleggingsdag, så når vi kom dit fikk vi intervjue dem en, etter en. Toril hadde migrene, Målfrid hadde fått nervesammenbrudd etter timen med 5te, og Bjørgis og Grete hadde ingen timer den dagen, så det var ikke så mange å intervjue. Men noen var det.

Vi startet med Innmari. Vi fikk ikke så mye ut av henne, for det eneste hun gjorde var å klage og kjefte. Men hun hadde vist et alibi. Så var det Lise sin tur. Det var en kort intervju, for mellom «Tab Xtra»-slurkene fortalte hun at hun hadde giftet seg i går. Så hun hadde også alibi. Så skulle vi intervjue Bjørn Joar. Mellom snus-smattingen fortalte han at han hadde lært Frida 1-gangen den kvelden. Nok et alibi.

Så skulle Harald intervjues….. Harald hadde vært imot intervjuene fra starten av, og var ikke noe mer positiv nå. Da vi kom inn på kontoret hans var vi iført gassmaske og røykdykkerutstyr. Der så vi to store bøtter med osende sneiper, og Harald som satt og spilte Duke Nukem 3D på dataen sin. Vi satte oss ned, tok opp notatblokken og begynte å spørre han. Han ville ikke ut med noen opplysninger.

«Hvor var du i går kveld?» spurte vi.

«Øøøøh… æ va…… i Sverige!» sa han. Vi syntes det hørtes ut som en løgn, og stilte flere spørsmål. Blant annet spurte vi om han har tilgang til kjøkkenkniver, og om hvorfor han visste så mye om hvordan de var blitt drept. Men han svarte bare «ingen kommentar». Etter intervjuet snek vi oss inn på lærerromskjøkkenet, lette igjennom skuffene, og fant en blodig kjøkkenkniv som det stinket Harald-røyk av! Det måtte være han som var morderen! Men vi var jo ikke helt sikre, og hadde ikke bevis så vi gikk ut for å lete.

Da vi kom ut på skolegården sto det mange politibiler der, og noen folk der Harald hadde funnet «likene». Vi gikk bort og snakket med politiet. De fortalte at de hadde funnet en sneip på åstedet. Nå var vi sikre! Det måtte være han som var morderen. Før vi fortalte det til politiet satte vi oss ned i solen og prøvde å finne ut hvorfor han hadde gjort det.

Vi satt og tenkte lenge. Ja! Det måtte være fordi de hadde glemt å gjøre matteleksa den dagen. Dessuten hadde de måtte sitte igjen, og Arnstein kom ikke på bussen heller. «Det måtte ha vært da Harald drepte dem!» sa jeg.

Uheldigvis hadde vi satt oss under vinduet til Harald, og dobbeltuheldigvis hadde han vinduet åpent, og trippeluheldigvis drepte han oss. Uten at noen så det åpnet han skuffen sin og trykket på en skjult knapp. Da åpnet det seg en luke i veggen som var full av våpen, gift, bomber osv, osv.

Han gikk bort til luken, tok ut en kanne med blåsyre og listet seg bort til vinduet. Deretter åpnet han forsiktig vinduet, og helte blåsyren over oss! Vi så opp, og så de gulbrune råtne tennene hans i et ekkelt smil. Det siste vi så var at det lyste rødt ut av øynene hans og at han hadde fått to horn i pannen.

Likene våre ble aldri funnet, fordi blåsyren etset oss bort. Men like etterpå døde han og, fordi han hadde sølt blåsyre på fingrene sine. Men den dag i dag kan folk fortsatt se han tasse rundt i gangene med mattebøkene sine, og stirre stygt på elevene i klasserommet når han går forbi.

Jeg, Tomas, Arnstein og Nils Jørgen fant oss hver vår spøkelseshybel, og treffes hver dag.

The End.

Skrevet i April `97, altså barneskolen for min del. Dette var den første stilen jeg skrev på datamaskin. Jeg har ikke forandret noe på teksten utover å lage noen saklige avsnitt, så dere får leve med en del skrivefeil. Jeg gikk jo på barneskolen. Tror de fleste navnene er selvforklarende, men det er altså klassen min på barneskolen. Ann Mari Andersen var klasseforstander og Harald Holthe var rektor og mattelærer. Jeg husker ikke hvordan han døde i forrige stil, men jeg håper dere setter pris på denne lille teksten. Ha i bakhodet at den egentlig skal leses opp for klassen av en liten Egil Aslak med innlevelse.

I den forrige stilen min døde jeg, Tomas, Arnstein, Nils og Harald og ble til spøkelser. Det gikk greit. Vi skaffet oss hybler, og hadde det gøy hver dag. (siden det ikke finnes noen spøkelsesskoler) Men merkelig nok ble det kjedelig i lengden. Så derfor laget vi en «gjøre-spøkelser-om-til-mennesker-igjen-maskin». Den kunne faktisk gjøre spøkelser om til mennesker igjen.

Mens vi hadde laget den hadde Trondheimsturen blitt avlyst. Isteden hadde de bestemt seg for og dra til Transylvania for og se slottet til grev Dracula. Da vi skulle starte maskinen, kom Harald inn i den og ble gjort om til menneske sammen med oss. Men siden Harald var Lærer fikk han bivirkninger. Og siden den gang har Harald bare vært snill og grei. Da vi var blitt mennesker igjen, var det bare to dager igjen til vi skulle dra men vi rakk og pakke.

På turen fikk vi selvfølgelig bare ha med 30 kr, og vi fikk heller ikke kjøpe godterier på turen. Flyturen var morsom, Vi hadde Cola-krig og kastet mat på hverandre halve turen. Resten av turen fikk vi kjeft av Ann Mari for og ha kastet mat som de stakkars sultne barna i Afrika ville ha vert overlykkelige over og ha fått.

Etter 9 timer med kjefting og klaging fra Ann Mari skulle vi lande, og det var morsomt. For siden det ikke finnes noen flyplass i Transylvania, måtte vi hoppe ut i fallskjerm, og det var kjempegøy, mest fordi fallskjermen til Nils ikke foldet seg ut. Han slo seg ganske hardt, men det gikk bra med han.

Flyturen hadde vert ganske lang, så det var mørkt da vi kom fram til hotellet. Hotellet var gammelt og nedslitt, og det var ikke noe bedre i resepsjonen. Gulvet var så råttent, at da Jonne nok en gang skulle skubbe Stig Håvard falt han igjennom gulvet, og ned i kjelleren og slo seg på betong gulvet. Mannen i resepsjonen var en gammel gubbe som satt og smattet på snusen sin. Da vi kom ble han overlykkelig, og hoppet rundt og jublet mens han fortalte oss at vi var de første gjestene der på 64 år. Han viste oss rommene våre, og vi ble oppdelt slik: Gro, Marta, Lena, Karen, Marte og Ann Karin på det største rommet, jeg, Arnstein og Nils på det nest største, og Jonne og Stig Håvard delte rom, etter at Jonne hadde truet med at han skulle banke opp han hvis han ikke gikk med på det. Og siden Tomas hadde slått opp med Marthe i fjerde….. delte han og Kine rom.

På hotellet måtte det være stille etter kl 10, noe Jonne ikke brydde seg noe særlig om. Han skubbet og slo og dyttet Stig Håvard, så klokken må ha vert rundt 3 før jeg sovnet. Nils og Arnstein sovnet nesten med en gang, for Nils hadde ørepropper, og Arnstein stappet sokkene i øret. Det hælte ikke jeg, så jeg lå våken en stund før jeg sovnet.

Senere på natten våknet jeg av noen lyder fra vinduet. Jeg gikk bort til vinduet, og så en varulv som kom klatrende oppover veggen. Jeg hadde ikke lyst til og dø igjen, så jeg tok det tyngste jeg kunne finne (altså Arnstein) og slapp han ut vinduet. Deretter hørte jeg et dunk, et varulvhyl, og nok et dunk, før jeg så en varulv med dundrende hodepine som løp vekk. Deretter gikk jeg og la meg, og sov søtt resten av natten.

Neste morgen måtte vi tidlig opp, for idag skulle vi se slottet til grev Dracula. Arnstein var litt sur for at jeg hadde kastet han ut vinduet, men etter en liten slåsskamp ble vi venner igjen. Etter at jeg og Arnstein hadde forbundet sårene vi fikk under den «lille» slåsskampen, og Nils hadde forbundet sårene han fikk etter fallskjermulykken, og Stig Håvard hadde forbundet sårene han fikk etter og ha delt rom med Jonne, og Jonne hadde fått bandasje på blåøyet han fikk da Stig Håvard slo knockout på han for og seg litt søvn, så vi ut som en gjeng med mumier. Kl 11. tok vi bussen til slottet. Sjåføren måtte være den bulgarske versjonen av Kåre Stene, for mange av fotturistene gikk forbi oss under turen, og enda det bare var en kilometer til slottet var vi ikke fremme før klokken var 10 på kvelden.

Da vi kom til slottet var det blitt mørkt, men det var fortsatt åpent der. Slottet var stort og skummelt, og dessuten var det fullmåne den kvelden. Inne i slottet var det først en lang korridor. Og på veggene hang det familiebilder fra Dracula slekten. Alle på bildene hadde hoggtenner, og guiden fortalte oss at nesten alle hadde vert lærere. Mens vi gikk så jeg og Nils et skilt og en knapp hvor det sto «ikke trykk på denne knappen». Selvfølgelig trykket Nils på knappen, og vi falt ned da en falllem åpnet seg under oss. Etter og ha falt en stund, landet jeg i noe mykt høy. «Au!» sa Nils Jørgen etter og ha bommet på høyet.

Foran oss kunne vi se en lang korridor, opplyst av fakler med en dør i enden. «Jeg lurer på hvor hen den døren fører» spurte jeg.

«Til Roma selvfølgelig, for alle dører fører jo til Roma» sa Nils.

«Det heter alle veier fører til Roma, din dust.»

«Hva! kaller du meg en dust!»

«Ja» svarte jeg.

«En du da din… din din hurlumfjott!»

«Hurlumfjott?»

«Ja, en hurlumfjott»

«Hva er en hurlumfjott for noe?»

«Vel, en hurlumfjott er en….» akkurat da Nils Jørgen skulle til og holde et interessant foredrag om hva en hurlumfjott var for noe, stoppet han da døren i enden av korridoren åpnet seg. Vi satt en stund og så på døren, men siden ingen kom ut av den, bestemte vi oss for og gå inn.

Før vi gikk inn tok vi selvsagt tåregassflaskene våre. (Det var egentlig ikke tåregass, men noe som fungerte på samme måten og var livsfarlig for vampyrer, nemlig hvitløksgass!) Vi gikk bort til den åpne døren. Enda korridoren var opplyst kunne vi ikke se inn i rommet, så for og forsikre oss om at det ikke var noen felle, tok vi en av faklene fra veggen og kastet den inn i rommet. Men fakkelen landet ikke på noe gulv, den bare fortsatte og falle. Og den falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og ja, den falt faktisk litt til før vi ikke kunne se den mer.

«Phu!» sa Nils Jørgen. «Det var bra vi ikke gikk rett inn,for da ville vi bare ha falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt.»

«Ja, vi hadde flaks med den.» akkurat da, sloknet alle faklene og det ble helt mørkt i korridoren. Så kunne vi høre at noe kom tassende bak oss.
«hjeeelp!» ropte vi i kor og løp ut døren og vekk fra tassetingen. Det vi glemte var at det var et stup utenfor døren. Så vi begynte og falle, og vi falt og falt og falt og falt og falt og falt og stoppet plutselig idet to hender grep fatt i oss og løftet oss oppover.

«Hvem er du?» spurte jeg litt overrasket over at tassetingen kunne fly.

«Jeg er grev Dracula» svarte tassetingen.

«Er du en fugl?» spurte Nils Jørgen.

«Nei, jeg er en vampyr.» svarte tassetingen som ikke var en fugl men kunne fly.

«Hjeeelp! en vampyr!» ropte vi, og begynte og løpe. Etter en liten stund fant vi ut at det ikke hjalp særlig og løpe når du henger og dingler i hendene til en vampyr.

«Hvor tar du oss?» spurte jeg.

«Til den lille fjellhyllen rett fram.»

«Jeg kan ikke se noen fjellhylle» svarte jeg.

«Det er fordi du ikke kan se i mørket det.» svarte vampyren.

«Kan du se i mørket da?»

«Ja, jeg kan det.»

«Skal du spise oss?» Spurte Nils.

«Det var da faen til mye spørsmål da! og nei, jeg skal ikke spise dere, jeg skal bare suge ut blodet deres på den lille fjellhyllen rett fram.» Akkurat da kom jeg på hvitløksgassen og spurte, «siden du kan se i mørket, kan du se denne flasken med hvitløksgass også da?»

«Hva! hvitløksgass! nei, nåde, ikke hvitløksgassen! Jeg skal gjør hva dere vil, bare ikke hvitløksgassen!»

«Hvaaa vi vil?»

«Ja, ja hva som helst.»

«Da ønsker vi oss at du aldri skal spise tenåringer igjen, at du heretter bare skal spise lærere, og at du tar noen runder rundt slottet før du lander ved bussen og setter oss av der.

Dette syntes herr Dracula at hørtes greit ut, og fløy oss ut i hagen gjennom en hemmelig gang. Deretter tok han et par runder rundt slottet før han satte oss av ved bussen. Men de andre var ikke kommet enda, så vi måtte vente litt før vi kunne fortelle de andre hva vi hadde opplevd. Men da de endelig kom, var det nok en gang ingen som trodde oss…..

SLUTT.

Jeg fortsetter å legge ut gammelt skrot. Kanskje vil det glede noen? Dette diktet skrev jeg det siste året på barneskolen. Vi fikk i hjemmelekse å skrive dikt, og jeg tok oppgaven svært seriøst.

———————————————————————————–

Det var en gang en liten gutt,
Som skulle sprenge en kinaputt.

Men så gikk det galt,
Og resultatet ble fatalt.

For gutten kom seg ikke bort,
Fordi han snubla i en lort.

Den stakkars lille gutten
Skulle aldri ha sprengt den kinaputten…

Armer og tarmer fløy overalt,
Men det var først DA det virkelig gikk galt.

For høyt oppi lufta så kom det et fly,
Langt oppi været med nesa i sky.

Hodet til gutten fløy litt for høyt,
Og ga flymotoren en dundrende støyt.

Flyet det styrta og kræsja i vann,
Rett oppå skuta til kaptein Sabeltann.

Alle i flyet omkom i kræsjen,
Bare fordi gutten snubla i bæsjen.

Å stakkars Kaptein Sabeltann,
Han fikk flyet i hodet han.

Og langemann snubla i Frode Kommode,
Så de fikk også flyet i hodet.

Nå er jeg ferdig med dette vers,
Så pass deg nå for å snuble i bæsj!