Hva gir oss talenter?
Hva er det som gjør at noen er dritgode i matte, og andre dritgode til å tegne? Er det medfødt? Eller er det interesse som gjør at man får talenter?
Jeg husker da jeg var liten, og så “Aló, aló” på NRK. Jeg husker jeg satt og sugde til meg ord som jeg skjønte utifra underteksten. Og jeg ble ganske god i engelsk. Nå bor jeg sammen med Johan, som fikk en tommestokk av bestefaren da han var liten. Da løp han rundt og målte ting. Han får han toppkarakterer på universitetsmatte, og tar det relativt lett.
Kommer talenter ut i fra at man er genuint interessert i noe? Og at man dermed får med seg, og lærer mer enn andre når de holder på med dette? Isåfall vil man jo få en god spiral, hvor man stadig blir flinkere og flinkere i forhold til andre. Kan en positiv enkelthendelse i barndommen gjøre en person til talenfull? Eller er det medfødt?
Jeg tror kanskje det er en kombinasjon. Man har et godt utgangspunkt, og når man merker at dette er noe man behersker, fører det til en god kunnskapssirkel. Hva tror dere?
November 8th, 2005 at 12:36
Jeg setter veldig stor pris på kommentarer, folkens! Det trenger ikke være dype tanker, men tilbakemelding av noe slag er alltid bra. Regner med at dere skjønner postesystemet her, men hvis det er noen som ikke gjør det – for all del – send en mail.
)
November 8th, 2005 at 15:00
Når jeg var liten hadde jeg en østerdøl til far og en nordlending til mor… Dette endte opp med at jeg snakket rent bokmål, ingen forstod hvorfor!
Men i alle år har jeg fått gode karakterer i språkfagene, skjønner meg på dialekter og kan gjerne herme etter… Kanskje det har en sammenheng?!
November 8th, 2005 at 15:32
Dette er jo en del av den gode, gamle klassiske krangelen om arv eller læring, gener eller samfunn. Hva har størst innflytelse? Har noen av dem deT? går det i det hele tatt å noensinne få et svar på dette? Problemet er jo at man ikke kan utføre eksperimenter på folk, iallefall ikke med god samvittighet.
Eneggede tvillinger er selvfølgeilg lettest (selv om de kommer i begrensa opplag). Et hvert foreldrepar burde ha plikt til å innlevere sine eneggede tvillinger til statens sentral for arv-eller-samfunn-forskning. Deretter ville barna bli plassert ut i forskjellige hjem hvor “andre” karakteristikker hersker. Fex: en av tvillingene til Johan (som man antar vil ha litt bedre genetisk anlegg for matte) settes til å fostres hos matteanalfabeter, mens den andre fostres hos en familie med “normale” matteevner historisk sett. Så ser vi hvordan de utvikler seg over de neste tjue åra. Enkelt, ja?
vel, hvis du ikke klare å peke på noen feilkilder her, så bør du kanskej legge opp universitetsstudiene.
Hva var poenget med denne vesle kommentaren? Fuglane veit. Men det er iallefall et svar. En hanske er tatt frem. om den er blitt brukt til å gi en utfordring er vel mer eller mindre uklart, men den er fremme i dagens lys i det minste…
Og, ja, jeg burde sitti å lest nå…
November 12th, 2005 at 00:32
det er vel en god kombinasjon. noen er f.eks. drit flinke til å tegne… men om du aldri tegner, så vil man jo aldri utvikle seg og dermed stå på stedet hvil (bare se på meg) hurra.