For tiden er jeg i Berkeley, California for å fullføre en Bachelorgrad i Statsvitenskap. Om du har lyst til å se hva jeg driver med nå, kan du sjekke den halvfiksjonelle reisebloggen Reporting To King eller «egilaslak» på Twitter.

Mens jeg venter på å få passet mitt kontrollert blir jeg stående og se på propagandavideo for USA i 40 minutter, og ender opp med å glede meg enda mer til å komme inn. Mens passet mitt blir kontrollert spør jeg om det ville gått bra om jeg hadde tatt med noen Cubanske sigarer inn i landet. Svaret er at da ville jeg ha fått en kraftig bot.

Dette synes jeg er fasinerende, da jeg lett kunne kjøpt Cubanske sigarer på flyplassen i London og tatt med meg. Men ville det virkelig gjort noen forskjell for dem om jeg røkte de på amerikansk jord istedet? Jeg holder meg for god til å kverrulere med han, og gjør min entré i Vinland. En del hundre år etter Leiv Eriksson, men like nysgjerrig.

Uansett er dette skremmende: USAs nye militærlov sier at hvem som helst i teorien kan fengsles på ubestemt tid uten rett til hverken advokat eller dom. Loven har også tilbakevirkende kraft, og i realiteten har nå George Bush fått despotisk makt over verdens mektigste nasjon. Du må rett og slett se denne nyhetssendingen:

Denne forteller hvordan mangelen på Habeas Corpus har blitt grovt misbrukt gjennom amerikansk historie, og er minst like foruroligende.

Programmet «Enstemmig» på TV3 (de som hadde «intetanende deltakere» i følge Hr. Falck) kom for sent. Det er visstnok bare 50 000 som har fulgt programmet. Jeg tror det er fordi folk begynner å bli lei.

Sånn ting har utvikla seg de siste tiårene – men særlig de siste årene – har det vært om å gjøre å flytte flest mulig grenser på flest mulig områder. Jeg tror det er i ferd med å komme en motbølge til dette. Slik jeg ser det er folk møkka lei ekstreme programmer og skrukken til Harald Eia. Og den fornemmelsen blir ikke svakere av at et så jordnært underholdningskonsept som «Bonderomantikk» er blitt en av Skandinavias desidert mest populære TV-program.

Dette er bare eksempler, men tendensen er der. Jeg tror folk er i ferd med å bli konservative. Eller verdikonservative, om du vil. De søker tilbake til det lune, trygge, og har sett seg lei på jaget etter stadig grensesprenging.

Kanskje vil vi søke tilbake til at familien spiser middag sammen? Kanskje slutter vi helt å le av slemme komikere? Kanskje blir vi lei av at politikeres privatliv brettes ut i media? De helt store endringene kommer vel kanskje ikke til å skje, men det blir spennende å se!

I Storbritania raser nå debatten rundt hva slags klesplagg muslimske kvinner skal få bære. At dette i det hele tatt er en problemstilling synes jeg vitner om fullstendig mangel på perspektiv. Hva mener dere?

Akkurat nå er jeg på tur til Cuba, så det er ikke sikkert jeg får svar på kommentarer med en gang, men jeg skal prøve. Flyet går om noen timer, og jeg ser fram til et avbrekk fra mitt så langt travleste semester. Nå skal jeg være på eventyr i 14 dager, og oppleve en av verdens siste kommunistiske regimer. Jeg skal ta avsindig mange bilder, og kommer sikkert med en rapport eller to her på hjemmesida.

Kommer til å prioritere bloggen så mye jeg har anledning til, og skal prøve å oppdatere minst én gang i uka. Denne gangen skal jeg bare informere om at TV3 i disse dager lanserer en ny realityserie. Den skal hete «Enstemmig», og er en ny vri av BigBrother. Ni helt forskjellige personer skal plasseres i en bunker, og slipper ikke ut før de har blitt enige om hvem som fortjener 10 millioner kroner. Det kan jo ta sin tid. I seg selv kan jo dette ta latterlig lang tid, og jeg er spent på å se hvordan det går. Men jeg så akkurat programleder Christer Falck promotere programmet på TV, og han kunne informere om at det ikke bare var 9 ulike personer som skulle inn i bunkeren. Det var faktisk «9 totalt forskjellige og intetanende personer».

Hadde jo vært snilt å si hva de skulle være med på, da.

Må nesten tipse folk om dette intervjuet med Marily Manson. Fyren er så jævlig reflektert at reporteren bare blir stående og stange. Underholdende.

Slik jeg ser det har dere her Mansons kommentar til skoledrapene på Columbine High School: The Nobodies.

Grunnen til at jeg havna i DN var sommerjobben som lakseroer ved Overhalla Hotel. Helt tilfeldig at jeg rodde på hun de valgte å bygge saken rundt, men det er jo alltid gøy å være på trykk. Utover at jeg korrigerer Anne-Gretes fuglekunnskaper i første avsnitt, er jeg ikke sitert noe sted. Men saken er godt skrevet, og forklarer egentlig sommerjobben min på en morsom måte. For de nysgjerrige ligger PDFen her.

For de som ikke synes laksefiske er spennende har jeg lagt ut nok en golåt fra de franske skaterapperne Enhancer. Sangen heter Pas Sommeil («Uten søvn»), og var låta jeg oppdaga bandet med. Fant forøvrig sangen blant 15 andre på en CD som lå igjen i setet da jeg tok flyet fra Paris. Det var vel to år siden nå, og dengang fant jeg ingenting om de på nettet. Nå er de ute med sin andre plate, og har til og med fått seg en hjemmeside.

Fortsatt god sommer!

Den 11. tar jeg, storebror Arne C., og fetter Ola en roadtrip fra Oslo/Løten til Namsos. Der ser det ut til at vi får samla 7 av 9 søskenbarn, og det tror jeg blir noen skikkelig artige dager. Vi treffes alt for sjelden.

På elva har jeg så langt møtt mange interessante folk, og jeg kommer nok til å møte fler i august. Jeg har hatt mange spennende diskusjoner, og jeg fyller opp bak kulissene her på sida med idéer til innlegg. Tenker jeg starter med jevnlige oppdateringer i September, men det kommer nok flere innlegg i løpet av sommeren også.

Som en liten kuriositet har jeg finni fram to nasjonalsanger. Den amerikanske, og den sovjetiske. Den amerikanske var opprinnelig et dikt skrevet av advokaten og hobby-poeten Francis Scott Key. Da var han inspirert av et slag amerikanerne vant i en mindre krig mot Storbritania på begynnelsen av 1800-tallet. Så tok de melodien fra en populær drikkevise og klasket de sammen, og fikk en sang som hang sånn noenlunde på greip hva gjelder rytme. Den er litt sånn «whosebroadstripes, and bright staaarrrsss», og halter en del gjennom det hele.

Allikevel ble det i 1931 ble det bestemt at USA trengte en nasjonalsang, og at det skulle være «The Star-Spangled Banner». Jeg føler den er litt på halv 12. Ihvertfall når jeg hørte den Sovjetiske. Man kan si hva man vil om Sovjet, men nasjonalsang, det kunne de faen meg.

Hva mener du?

USA:

vs

Sovietunionen:

Etter en lengre runde i kjelleren fant jeg de: Skrivebøkene fra barneskolen. Der var det mye nostalgi. Når jeg bladde i bøkene var det utrolig mange minner som plutselig var helt levende igjen. Gamle skolebøker bør man aldri kaste. Jeg husker hvor redd jeg var for at denne teksten skulle bli lest av noen andre enn norsklæreren – hun og vikaren ble bevisst skånet i stilen. Nå vet jeg ganske sikkert at denne i sin tid ble lest opp på lærerrommet. Jeg lurer på om jeg er tilgitt enda. Her har dere stilen jeg skrev før «Klasseturen til Transylvania». Husk at den egentlig skal fremføres muntlig!

Denne historien handler om livet mitt _før_ jeg døde. Du lurer kanskje på hvordan jeg klarer å skrive dette når jeg er død? Vel, jeg er blitt et spøkelse. Akkurat nå sitter jeg på spøkelseshybelen min og skriver dette. Men nå skal jeg begynne å fortelle.

Det hele startet med drapet på Tomas og Arnstein. En Torsdags morgen kom Harald inn og fortalte at Tomas og Arnstein var blitt stukket ihjel med en kjøkkenkniv, partert og brent i den gamle avfalsdunken som står ved Lonet. Siden de var døde fikk vi fri fra skolen. Stig Håvard og Jonne var blitt syke fordi de hadde drukket sur melk. Vi tok bussen hjem.

Nils Jørgen gikk av hos meg, og vi holdt et lite møte. Vi bestemte oss for å etterforske mordene. Først ordnet vi med nødvendig utstyr, så tok vi syklene våre, og syklet ivei mot skolen. Siden vi hadde fri, hadde lærerne tatt planleggingsdag, så når vi kom dit fikk vi intervjue dem en, etter en. Toril hadde migrene, Målfrid hadde fått nervesammenbrudd etter timen med 5te, og Bjørgis og Grete hadde ingen timer den dagen, så det var ikke så mange å intervjue. Men noen var det.

Vi startet med Innmari. Vi fikk ikke så mye ut av henne, for det eneste hun gjorde var å klage og kjefte. Men hun hadde vist et alibi. Så var det Lise sin tur. Det var en kort intervju, for mellom «Tab Xtra»-slurkene fortalte hun at hun hadde giftet seg i går. Så hun hadde også alibi. Så skulle vi intervjue Bjørn Joar. Mellom snus-smattingen fortalte han at han hadde lært Frida 1-gangen den kvelden. Nok et alibi.

Så skulle Harald intervjues….. Harald hadde vært imot intervjuene fra starten av, og var ikke noe mer positiv nå. Da vi kom inn på kontoret hans var vi iført gassmaske og røykdykkerutstyr. Der så vi to store bøtter med osende sneiper, og Harald som satt og spilte Duke Nukem 3D på dataen sin. Vi satte oss ned, tok opp notatblokken og begynte å spørre han. Han ville ikke ut med noen opplysninger.

«Hvor var du i går kveld?» spurte vi.

«Øøøøh… æ va…… i Sverige!» sa han. Vi syntes det hørtes ut som en løgn, og stilte flere spørsmål. Blant annet spurte vi om han har tilgang til kjøkkenkniver, og om hvorfor han visste så mye om hvordan de var blitt drept. Men han svarte bare «ingen kommentar». Etter intervjuet snek vi oss inn på lærerromskjøkkenet, lette igjennom skuffene, og fant en blodig kjøkkenkniv som det stinket Harald-røyk av! Det måtte være han som var morderen! Men vi var jo ikke helt sikre, og hadde ikke bevis så vi gikk ut for å lete.

Da vi kom ut på skolegården sto det mange politibiler der, og noen folk der Harald hadde funnet «likene». Vi gikk bort og snakket med politiet. De fortalte at de hadde funnet en sneip på åstedet. Nå var vi sikre! Det måtte være han som var morderen. Før vi fortalte det til politiet satte vi oss ned i solen og prøvde å finne ut hvorfor han hadde gjort det.

Vi satt og tenkte lenge. Ja! Det måtte være fordi de hadde glemt å gjøre matteleksa den dagen. Dessuten hadde de måtte sitte igjen, og Arnstein kom ikke på bussen heller. «Det måtte ha vært da Harald drepte dem!» sa jeg.

Uheldigvis hadde vi satt oss under vinduet til Harald, og dobbeltuheldigvis hadde han vinduet åpent, og trippeluheldigvis drepte han oss. Uten at noen så det åpnet han skuffen sin og trykket på en skjult knapp. Da åpnet det seg en luke i veggen som var full av våpen, gift, bomber osv, osv.

Han gikk bort til luken, tok ut en kanne med blåsyre og listet seg bort til vinduet. Deretter åpnet han forsiktig vinduet, og helte blåsyren over oss! Vi så opp, og så de gulbrune råtne tennene hans i et ekkelt smil. Det siste vi så var at det lyste rødt ut av øynene hans og at han hadde fått to horn i pannen.

Likene våre ble aldri funnet, fordi blåsyren etset oss bort. Men like etterpå døde han og, fordi han hadde sølt blåsyre på fingrene sine. Men den dag i dag kan folk fortsatt se han tasse rundt i gangene med mattebøkene sine, og stirre stygt på elevene i klasserommet når han går forbi.

Jeg, Tomas, Arnstein og Nils Jørgen fant oss hver vår spøkelseshybel, og treffes hver dag.

The End.