By vs Bygd
Jeg er oppvokst på landet, og vet like mye om det å bo i by som en akvariumsfisk vet om livet i havet. Men jeg har noen tanker om fenomenet by/land som jeg gjerne ville hatt tilbakemelding på.
I alle verdens industrialiserte land sentraliseres samfunnet. Folk flytter fra landet og landbruk, til byene og mulighetene der. Men er dette bra? Er det naturlig for mennesker å bo sammen med så mange andre?
Hva skjer når en med anlegg for å bli skurk møter en annen med anlegg for å bli skurk? Jeg tror begge vil bli skurker. Hva om personen med anlegg for å bli skurk ikke finner noen skurkevenner? Da tror jeg han vil bli mindre skurk. Hvis 1 av 30 har anlegg for å bli skurk, tror jeg dermed en stor skole i en stor by vil fostre flere kriminelle enn like mange elever fordelt på mindre skole på landsbygda.
Politikerne ser ikke ut til å være enige med meg. De tenker tjo og hei, og legg ned de små skolene. De koster for mye. Mest mulig skal inn til byen, og det beste er om alle bor der. Slik kan det ihvertfall virke for kommunene sliter ræva av seg med å gjøre alt de blir pålagt at staten – uten at de føler at de får nok penger til å gjøre det de blir pålagt. Så da er kanskje teorien min helt feil. Eller er det det politikerne som ikke ser på helheten?
Ok: Du sparer penger ved å samle ting. Men hva med kriminaliteten i byene? Når skurker får venner blir de både større og flere. NOKAS-ranerne kom ikke fra Overhalla. De holdt ikke til i Overhalla. Og de ville ikke kunne gjort det.
Hvor mange får mentale problemer av å vokse opp eller bo i by? Miljøet er tøffere, det er kaotisk, og ingen tar seg av deg med mindre de kjenner deg godt. Norge bruker flere titalls milliarder kroner årlig på folk med psykiske problemer. Magefølelsen min sier at dette problemet er mindre på en mindre skole. Kan det være tilfelle? Får man like mye dritt slengt etter seg på en skole med 150 som på en med 1500? Blir man mobbet i samme grad?
Hvor mange prøver narkotika på en stor skole sammenlignet med en liten? Hvor mange ender opp som narkomane av de som bor i en by, sammenlignet med de som vokser opp på landet?
La oss ta et eksempel. Jarle Narkoman har en stor nese, og blir mobba og banka opp på skolen. Kjell Kjernekar har også en stor nese, men blir bare erta, og knapt det, fordi de er så få i klassen. Han kødder med det selv, tilogmed. Jarle får oppfølging av psykolog på skolen fordi han er så deprimert. Kjell begynner å jobbe i samme periode. Jarle begynner med dop for å få glede, og ender opp som narkoman. Kjell tar utdanning, og fortsetter å jobbe gjennom hele livet. Jarle begynner å stjele for å få penger til dop, og ender med å dø av overdose når han er 30.
Hvis man laget et regnestykke på hvor mye Kjell betalte i skattepenger, og hvor mye han bidro til samfunnet, ville det blitt et ganske betydelig beløp. Hvis man regnet ut hvor mye Jarle kostet samfunnet i forhold til: 1: En “bortkastet” grunnskoleutdanning. 2: At han ikke betalte skatt. 3: At han stjal, og opptok mange timer av politiet og rettsvesenets arbeidstid. Hvis man så sammenligner disse summene, ser jeg for meg at _forskjellen_ vil være svært stor. Sannsynligvis er det snakk om millioner.
Hva er moralen her? “Drugs are baaad, m-kay” er jo selvfølgelig. Men: hva om staten begynte å se på på ting med andre øyne. Hvis de sluttet å legge ned ungdomsklubber og små skoler, tror jeg det ville føre til noen færre kriminelle og narkomane. Får man det, vil man i løpet av 10-15 år kunne spare inn pengene man brukte på de som falt utenfor. Hvis man forbedret ungdomstilbudet, og opprettholdt skoler med mindre miljøer ville det faktisk være penger å spare. Mange penger.
Det tror ihvertfall jeg. Kommentarer?
October 6th, 2005 at 20:57
Vel, det samme som gjelder for skurker gjelder for kreative, kunstnere, og anderledestenkende… mao, de flokker seg i byene for der er det lettere å finne likesinnede… så det argumenet slår begge veier…
poengene ellers er jeg forsjåvidt enig i men det blir litt lettvindt å skylle på staten og politikerne… Det er jo ikke de som får FRP inn på stortinget…
og når det gjelder psykiske problemer er de størst i nordnorge og finnmark, to fylker kjent for sinte store kalde byer med hardt miljø…
October 9th, 2005 at 17:54
Vel, syns det er en god del skumle antagelser og premisser du legger fram her, unge mann. For eksempel å anta at noen har “anlegg” for å bli skurker, mens andre har “anlegg” for å bli dyktige samfunnsborgere. På attenhundretallet hadde man oxo slike tanker. Da trodde man at kriminalitet var genetisk betinget; bare se på statistikke det! Hvor mange fra embedtsfamiler (=rike folk) var kriminelle og havnet i kasjotten (= utgifter for staten) i forhold til de som var fra fattige familier? En klar korrelasjon mellom fattigdom og kriminalitet, og ofte gikk det i generasjoner. Så det var klart at det lå til genene. Spesielt i en tid der Darwin nettopp bynnte å få inflytelse.
Og historien din med Jarle og Kjel er oxo _veldig_ simplistisk, da! Bare fordi begge hadde stor nese betyr ikke det at alt annet ved dem er likt, slik at det kun var forskjellen i mobbegrad som avgjorde hvorvidt den ene ble narkoman og den andre samfunnsborger.
I tillegg er det nå oxo en gang slik at i en stor by/skole er det lettere å finne andre mennesker som er som man selv, og dermed få sikkelige venner, i stedet for bare å bli kastet inn i en begrenset flokk ungdommer, som man _må_ være venner med fordi det ikke er noen andre alternativer.
Men bortsett fra det var den en fin artikkel for å komme igang med en tankevirksomhet. Du må bare ikke stoppe der
- E -
October 9th, 2005 at 23:42
Hehe, ingen fare – jeg bare kaster ut tankene her for å komme videre, jeg. Min feil at du oppfatter teksten som at du tror jeg er Determinist, men det er jeg altså ikke. Jeg tror svært lite er biologisk, men at hvor man vokser opp kan ha mye å si for hvor lett du havner i forskjellige miljøer.
At de som er anderledes søker inn til byene er selvfølgelig et viktig poeng som jeg burde tatt med. Men det er påfallende hvor mye dritt jeg hører av Tina om ungdomsmiljøet i Oslo, og hvor mange av de hun gikk på ungdomsskole med som nå sitter inne. Ingen av de jeg gikk med på skole med sitter i fengsel.
Jeg prøver å finne forklaringer på forklaringene. Supert med kommentarer!
October 14th, 2005 at 01:22
En viktig ting tror jeg at det er med krimminelle handlinger som med å hoppe i fallskjerm. Man får et adrenalinkick av det.
Og adrenalinkick er vel det man kaller en form for naturlig rus. Og mange syns det er gøy å ruse seg, om det så da er på dop, øl eller adrenalin.
Og når man kommer unna med småting en, to og tre ganger så er det vanskelig å stoppe- hvor langt kan du dra`n uten å bli tatt? (Det er som en 15åring som tøyer grensene for å se hvor mye som skal til før far eksploderer.)
Også til det jeg tror er en forskjell. Som du selv har sagt er småsteder sånn at alle kjenner alle og alle veit hva alle gjør. Så dersom noen ser deg bøffe en sjokkis fra hylla er sannsynligheten stor for at mora di står klar med pekefingern når du kommer hjem.
I byen kjenner ikke folk hverandre og bryr seg da heller ikke i like stor grad om hva andre gjør, så lenge det ikke går utover dem selv. Dette veit de fleste. Så tingen jeg tenker er da at det er større sannsynlighet for at man begynner å teste disse grensene hvis sjansen for å bli tatt er mindre. Logsik i grunn… Og hvis du spør gutta i NokasSaken så har de sikkert bøffa sjokolade før de ble bankranere…
October 29th, 2005 at 14:48
Interessant tankerekke. noe av det som fikk meg til å ville studere kriminologi. (ikke det at jeg fullførte…)
På en liten skole vil du ha vanskeligere for å finne likesinnede, og det er lettere at alle elevene blir “like”. Kreative, annerledestenkende, sære og underlige mennesker vil kunne dempe seg og prøve å forme seg til normalen. Man vil kunne få et mindre mangfold.
Veldig enig med “Kjærsten” om at et lite samfunn har større oversikt over hva som blir gjort. Det er heller ikke så greit når onkel politi virkelig er onkel.
Du burde lese “hvor tett et samfunn” av Nils Christie. Liten lett bok om forskjellen på by og bygd. Pensum på grunnfag kriminologi.