egilaslak og Verden

På vår kjære Nasjonaldag var Trondheims gater fulle av mennesker. Det må ha vært rundt en million. Eller to. Men det var ikke satt ut noen ekstra søppelbøtter. Naturlig nok førte dette til en usaklig mengde overfyllte søppeldunker. I den anledning var det to ting jeg stusset ved. Jeg føler de hører hjemme i min lille føljetong om rare, psykiske fenomener:

III:
Hvis man kaster søppel på gata er man uhøflig. Det er ikke allment akseptert, og de fleste får gjerne et stikk av dårlig samvittighet hvis de gjør det. Men: Hvis man setter fra seg søppelet – gjerne ved en stolpe eller en vegg – er det ikke like ille. Da har man ikke forsøplet, men satt fra seg skrotet. Høflig forsøpling. Jeg gjør det selv, og har sett andre gjøre det. Egentlig litt rart at det er sånn.

IV:
Som nevnt ble Trondheim sentrum forsøplet voldsomt under 17. mai-feiringen. Søppeldunk-kapasiteten var sprengt, og forsøplingen var et faktum. Det interessante er hvordan forsøpling utvikler seg. Jeg tror nemlig det sier en del om menneskets natur. Først kaster folk søpla til dunken blir full. Deretter er det en del som kaster søpla på- eller rundt søppeldunken. Når det så blir en liten haug med søppel også rundt dunkene våkner det totale anarki (hva gjelder søppelkasting). Alle kaster over alt, og alle tidligere normer kan brytes. Er det banalt å vie spalteplass til dette? Ja – men jeg har følelsen av at dette er et prinsipp som gjelder også i mange andre sammenhenger. Tenk voldsspiraler, trygdesvindel, bråk i et klasserom, osv. Hva er det egentlig som skjer når det blir sånn? Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det.