Klasseturen til Transylvania
Sunday, May 28th, 2006Skrevet i April `97, altså barneskolen for min del. Dette var den første stilen jeg skrev på datamaskin. Jeg har ikke forandret noe på teksten utover å lage noen saklige avsnitt, så dere får leve med en del skrivefeil. Jeg gikk jo på barneskolen. Tror de fleste navnene er selvforklarende, men det er altså klassen min på barneskolen. Ann Mari Andersen var klasseforstander og Harald Holthe var rektor og mattelærer. Jeg husker ikke hvordan han døde i forrige stil, men jeg håper dere setter pris på denne lille teksten. Ha i bakhodet at den egentlig skal leses opp for klassen av en liten Egil Aslak med innlevelse.
I den forrige stilen min døde jeg, Tomas, Arnstein, Nils og Harald og ble til spøkelser. Det gikk greit. Vi skaffet oss hybler, og hadde det gøy hver dag. (siden det ikke finnes noen spøkelsesskoler) Men merkelig nok ble det kjedelig i lengden. Så derfor laget vi en «gjøre-spøkelser-om-til-mennesker-igjen-maskin». Den kunne faktisk gjøre spøkelser om til mennesker igjen.
Mens vi hadde laget den hadde Trondheimsturen blitt avlyst. Isteden hadde de bestemt seg for og dra til Transylvania for og se slottet til grev Dracula. Da vi skulle starte maskinen, kom Harald inn i den og ble gjort om til menneske sammen med oss. Men siden Harald var Lærer fikk han bivirkninger. Og siden den gang har Harald bare vært snill og grei. Da vi var blitt mennesker igjen, var det bare to dager igjen til vi skulle dra men vi rakk og pakke.
På turen fikk vi selvfølgelig bare ha med 30 kr, og vi fikk heller ikke kjøpe godterier på turen. Flyturen var morsom, Vi hadde Cola-krig og kastet mat på hverandre halve turen. Resten av turen fikk vi kjeft av Ann Mari for og ha kastet mat som de stakkars sultne barna i Afrika ville ha vert overlykkelige over og ha fått.
Etter 9 timer med kjefting og klaging fra Ann Mari skulle vi lande, og det var morsomt. For siden det ikke finnes noen flyplass i Transylvania, måtte vi hoppe ut i fallskjerm, og det var kjempegøy, mest fordi fallskjermen til Nils ikke foldet seg ut. Han slo seg ganske hardt, men det gikk bra med han.
Flyturen hadde vert ganske lang, så det var mørkt da vi kom fram til hotellet. Hotellet var gammelt og nedslitt, og det var ikke noe bedre i resepsjonen. Gulvet var så råttent, at da Jonne nok en gang skulle skubbe Stig Håvard falt han igjennom gulvet, og ned i kjelleren og slo seg på betong gulvet. Mannen i resepsjonen var en gammel gubbe som satt og smattet på snusen sin. Da vi kom ble han overlykkelig, og hoppet rundt og jublet mens han fortalte oss at vi var de første gjestene der på 64 år. Han viste oss rommene våre, og vi ble oppdelt slik: Gro, Marta, Lena, Karen, Marte og Ann Karin på det største rommet, jeg, Arnstein og Nils på det nest største, og Jonne og Stig Håvard delte rom, etter at Jonne hadde truet med at han skulle banke opp han hvis han ikke gikk med på det. Og siden Tomas hadde slått opp med Marthe i fjerde….. delte han og Kine rom.
På hotellet måtte det være stille etter kl 10, noe Jonne ikke brydde seg noe særlig om. Han skubbet og slo og dyttet Stig Håvard, så klokken må ha vert rundt 3 før jeg sovnet. Nils og Arnstein sovnet nesten med en gang, for Nils hadde ørepropper, og Arnstein stappet sokkene i øret. Det hælte ikke jeg, så jeg lå våken en stund før jeg sovnet.
Senere på natten våknet jeg av noen lyder fra vinduet. Jeg gikk bort til vinduet, og så en varulv som kom klatrende oppover veggen. Jeg hadde ikke lyst til og dø igjen, så jeg tok det tyngste jeg kunne finne (altså Arnstein) og slapp han ut vinduet. Deretter hørte jeg et dunk, et varulvhyl, og nok et dunk, før jeg så en varulv med dundrende hodepine som løp vekk. Deretter gikk jeg og la meg, og sov søtt resten av natten.
Neste morgen måtte vi tidlig opp, for idag skulle vi se slottet til grev Dracula. Arnstein var litt sur for at jeg hadde kastet han ut vinduet, men etter en liten slåsskamp ble vi venner igjen. Etter at jeg og Arnstein hadde forbundet sårene vi fikk under den «lille» slåsskampen, og Nils hadde forbundet sårene han fikk etter fallskjermulykken, og Stig Håvard hadde forbundet sårene han fikk etter og ha delt rom med Jonne, og Jonne hadde fått bandasje på blåøyet han fikk da Stig Håvard slo knockout på han for og seg litt søvn, så vi ut som en gjeng med mumier. Kl 11. tok vi bussen til slottet. Sjåføren måtte være den bulgarske versjonen av Kåre Stene, for mange av fotturistene gikk forbi oss under turen, og enda det bare var en kilometer til slottet var vi ikke fremme før klokken var 10 på kvelden.
Da vi kom til slottet var det blitt mørkt, men det var fortsatt åpent der. Slottet var stort og skummelt, og dessuten var det fullmåne den kvelden. Inne i slottet var det først en lang korridor. Og på veggene hang det familiebilder fra Dracula slekten. Alle på bildene hadde hoggtenner, og guiden fortalte oss at nesten alle hadde vert lærere. Mens vi gikk så jeg og Nils et skilt og en knapp hvor det sto «ikke trykk på denne knappen». Selvfølgelig trykket Nils på knappen, og vi falt ned da en falllem åpnet seg under oss. Etter og ha falt en stund, landet jeg i noe mykt høy. «Au!» sa Nils Jørgen etter og ha bommet på høyet.
Foran oss kunne vi se en lang korridor, opplyst av fakler med en dør i enden. «Jeg lurer på hvor hen den døren fører» spurte jeg.
«Til Roma selvfølgelig, for alle dører fører jo til Roma» sa Nils.
«Det heter alle veier fører til Roma, din dust.»
«Hva! kaller du meg en dust!»
«Ja» svarte jeg.
«En du da din… din din hurlumfjott!»
«Hurlumfjott?»
«Ja, en hurlumfjott»
«Hva er en hurlumfjott for noe?»
«Vel, en hurlumfjott er en….» akkurat da Nils Jørgen skulle til og holde et interessant foredrag om hva en hurlumfjott var for noe, stoppet han da døren i enden av korridoren åpnet seg. Vi satt en stund og så på døren, men siden ingen kom ut av den, bestemte vi oss for og gå inn.
Før vi gikk inn tok vi selvsagt tåregassflaskene våre. (Det var egentlig ikke tåregass, men noe som fungerte på samme måten og var livsfarlig for vampyrer, nemlig hvitløksgass!) Vi gikk bort til den åpne døren. Enda korridoren var opplyst kunne vi ikke se inn i rommet, så for og forsikre oss om at det ikke var noen felle, tok vi en av faklene fra veggen og kastet den inn i rommet. Men fakkelen landet ikke på noe gulv, den bare fortsatte og falle. Og den falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og ja, den falt faktisk litt til før vi ikke kunne se den mer.
«Phu!» sa Nils Jørgen. «Det var bra vi ikke gikk rett inn,for da ville vi bare ha falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt og falt.»
«Ja, vi hadde flaks med den.» akkurat da, sloknet alle faklene og det ble helt mørkt i korridoren. Så kunne vi høre at noe kom tassende bak oss.
«hjeeelp!» ropte vi i kor og løp ut døren og vekk fra tassetingen. Det vi glemte var at det var et stup utenfor døren. Så vi begynte og falle, og vi falt og falt og falt og falt og falt og falt og stoppet plutselig idet to hender grep fatt i oss og løftet oss oppover.
«Hvem er du?» spurte jeg litt overrasket over at tassetingen kunne fly.
«Jeg er grev Dracula» svarte tassetingen.
«Er du en fugl?» spurte Nils Jørgen.
«Nei, jeg er en vampyr.» svarte tassetingen som ikke var en fugl men kunne fly.
«Hjeeelp! en vampyr!» ropte vi, og begynte og løpe. Etter en liten stund fant vi ut at det ikke hjalp særlig og løpe når du henger og dingler i hendene til en vampyr.
«Hvor tar du oss?» spurte jeg.
«Til den lille fjellhyllen rett fram.»
«Jeg kan ikke se noen fjellhylle» svarte jeg.
«Det er fordi du ikke kan se i mørket det.» svarte vampyren.
«Kan du se i mørket da?»
«Ja, jeg kan det.»
«Skal du spise oss?» Spurte Nils.
«Det var da faen til mye spørsmål da! og nei, jeg skal ikke spise dere, jeg skal bare suge ut blodet deres på den lille fjellhyllen rett fram.» Akkurat da kom jeg på hvitløksgassen og spurte, «siden du kan se i mørket, kan du se denne flasken med hvitløksgass også da?»
«Hva! hvitløksgass! nei, nåde, ikke hvitløksgassen! Jeg skal gjør hva dere vil, bare ikke hvitløksgassen!»
«Hvaaa vi vil?»
«Ja, ja hva som helst.»
«Da ønsker vi oss at du aldri skal spise tenåringer igjen, at du heretter bare skal spise lærere, og at du tar noen runder rundt slottet før du lander ved bussen og setter oss av der.
Dette syntes herr Dracula at hørtes greit ut, og fløy oss ut i hagen gjennom en hemmelig gang. Deretter tok han et par runder rundt slottet før han satte oss av ved bussen. Men de andre var ikke kommet enda, så vi måtte vente litt før vi kunne fortelle de andre hva vi hadde opplevd. Men da de endelig kom, var det nok en gang ingen som trodde oss…..
SLUTT.
