egilaslak og Verden

Har du lite å finne på? Da nytter det ikke å klage, for da er det sannsynligvis helt og holdent din egen feil. Men er det tilfelle har du tre valg:

1: Sett deg ned, se i veggen. La livet ditt passere i stillhet.
2: Sett deg ned og se på TV. La livet passere i en mindre grad av stillhet.
3: GJØR noe. Finn på noe gøy!

Det er ikke verre. Du får faktisk ikke mer moro enn det du skaper selv. Jeg tror mange ville fått mye mer ut av livet hvis de klarte å vri sine kjedelige stunder til noe givende. Dette er jeg opptatt av. Folk som går rundt og kjeder seg skyller verdifull tid ned i do, slik jeg ser det. Livet er kort nok om man ikke skal bruke det på å kjede seg!

Det er ofte de samme folkene som sier de kjeder seg, og de skylder ofte på følgende: Jeg kommer ikke på noe å gjøre. Det kan jeg godt tro på, men er dette så vanskelig? Eller ønsker man ikke å ha noe å gjøre? Isåfall er det et bevisst valg, og det bør man jo respektere. Uansett er hele fenomenet svært individuelt. Jeg husker enda sist jeg kjedet meg. Det var i 2003. Det var mitt første år på AFR, og det var sen januarkveld. Jeg husker jeg gikk en runde på internatene, uten å finne noen å leke med. Når jeg så gikk tilbake på rommet tok jeg meg selv i å kjede meg. Og da ble jeg egentlig litt overraska, for det var så lenge siden. Det var uvant, og rett og slett ubehagelig. Jeg fant straks et lite prosjekt, og satte i gang med det. Men jeg har tenkt litt på dette i etterkant. Er det sånn at jeg aldri kjeder meg? Svaret må vel egentlig bli ja – jeg sørger for å aldri havne i den situasjonen. Dette kan ha noe med at jeg har en nærmest sykelig trang til å alltid gjøre noe konstruktivt, men det funker for meg. Jeg føler jeg får mer ut av livet, og er fornøyd med det. Men hva med de som kjeder seg ufrivillig? Kan jeg hjelpe de? Jeg vet ikke om alle som leser bloggen, men kanskje fant noen fram hit nettopp fordi de kjedet seg. Er du en sånn? Vel, her er noen ting du kan finne på:

Eksempel 1:
Gå på blink og bli medlem i «Vi som veier over 140 kilo»-gruppa der. Hør så om 10-15 av de har lyst til å prøve no arti en dag. Få de med på Egon, og be de være skikkelig sultne før de kommer dit. Så kjøper alle en «spis så mye du vil»-meny. Observer ansiktsutrykket på folka bak disken. Hvis det er noen du ikke liker som jobber der kan det bli riktig underholdende. Dette avhenger riktignok av at du får blink-gjengen til å synes det er gøy, men det kan jo være en utfordring.

Eksempel 2:
Se om du finner en klistremerke-butikk – for eksempel på nettet – og bestill noen stooore klistremerker hvor det står “Pappagutt”, eller “Jeg er en bortskjemt fis som har fått alt i fanget”, eller eventuelt “Ååå, så tøff jeg er. Jeg er tøffest.”. Når du har fått disse, går du deg en tur på Vestkanten eller tilsvarende strøk, og klistrer de diskret bakpå bilen til en pappagutt. Artig å se hvor lenge de kjører rundt med det før de oppdager det!

Eksempel 3:
Få med deg en venn, dra inn i byen og lat som den ene av dere er handicappet og den andre er støttekontakten. Slemt, men sannsynligvis underholdene. Kanskje til og med interessant.

Det finnes omtrent uendelig mange sånne ting man kan finne på. Kom gjerne med flere forslag! Og gi meg tilbakemelding hvis noen av forslagene blir gjennomført. Bra plan?

Jeg så filmen Timeline her om dagen. Der reiser arkeologistudentene tilbake i tid – til middelalderen – for å redde læreren sin. Selve historia er ikke så voldsomt bra, men jeg prøvde å sette meg inn i situasjonen. Hva om jeg hadde reist tilbake i tid? Hvordan ville det vært?

Min første tanke var at jeg ville bli sett på som en allvitende gud. Gapet mellom vår høyteknologiske verden og deres er jo så enormt stort! Kanskje kunne jeg bruke enkle fysiske prinsipper som enda ikke var oppdaget, og få de til å tro at det var magi. Så tenkte jeg meg om. Hva kan jeg egentlig? Jeg vet hvordan å sette opp svigerfars ADSL-ruter og trådløsnett, men jeg kan jo ingen ting de hadde bruk for på den tiden. I vår verden veit vi hvordan å bruke en mobiltelefon og datamaskin – men vi kan jo egentlig ingen ting om håndverket bak. Alt er blitt så spesialisert at vi ikke lenger veit noe som helst. Hadde jeg blitt sendt tilbake i tid kunne jeg forsåvidt fortalt om hvordan samfunnsutviklinga deres kanskje ville bli i løpet av noen generasjoner, men knapt noe mer enn det. Kunne vi egentlig lært de noe? Hva er det egentlig vi kan?

I dag skjedde det igjen. Som om noen slår på en bryter, og plutselig ser jeg alt klart for meg. Når den en sjelden gang skjer, vet jeg akkurat hva jeg vil bli og hva jeg vil med livet mitt. Og jeg er like sikker hver gang. I dag vet jeg hva jeg vil med livet mitt. Jeg vil bli manusforfatter.

Hva slags manusforfatter, spør du sikkert. Vel, det er ikke så viktig. Det viktige er at det akkurat nå føles som det helt riktige å bli. Det finnes et mylder av ting som trenger manusforfattere – skuespill, TV-serier, filmer, musikkvideoer og mange fler. Og innen disse har du igjen underkategorier og mange forskjellige sjangre. Jeg har ingen tro på at det er lett å kunne leve av dette, men antall ledige stillinger interesserer meg fint lite. Akkurat nå føler jeg at jeg vet hva jeg vil. Tenk så fantastisk å kunne bruke kreativiteten på noe konstruktivt hver dag. Å ha muligheten til å forvandle dine tanker til en historie, som igjen forvandles til noe konkret som andre mennesker kan se og oppleve!

I Student-TV får jeg jobbet litt med dette. Vi har manusmøter og kaster ball i starten av uka, filmer i midten av uka, og redigerer til Samfundsmøtet, hvor vi får se hele storsalen (forhåpentligvis) brekke seg av latter. Den prosessen synes jeg er utrolig facinerende. Det blir nesten som arkitektens tegninger, som trylles om til enorme bygninger med et indre liv. Når jeg kom inn i bloggskrivinga merket jeg hvor mye jeg savnet det å skrive. Det å kunne sende bildene og tankene jeg har inni hodet over til andre – bare ved hjelp av skrift-tegn!

Nei, sannelig. I dag er jeg sikker: det er manusforfatter jeg ønsker å bli.