egilaslak og Verden

Den observante leser har kanskje lagt merke til at det har kommet en ny kategori på høyresida her: Tegneserie. I motsetning til bloggen er ikke poenget å få kommentarer. Det er mer for å ha en motivasjon for å tegne, og bli flinkere til å tegne. Jeg kommer også til å holde den adskilt fra forsida, siden dette hovedsaklig skal være en skriveblogg. Men nye striper kommer opp under «Recent Posts.»

Det bør kanskje nevnes at jeg ikke tror jeg er noen MegaMads, men bare meg. Denne første historien handler om Nils Jørgen og Stig Håvard – to kompiser som bor på Buran, og som har vært plaget av uhell og biltyveri siden de flyttet til Trondheim.

Nå kommer den spennende historien som forklarer det hele:

ULYKKETROLLET & THE CURSE OF BURANGÅRDEN

I en båt på Namsen, i en filosofisk samtale sent en kveld i fjor sommer, var det en forretningsmann som ga meg en tankevekker (dette skjer faktisk ganske ofte i jobben som lakseroer, for mange fiskere er svært kloke selv om de ikke vet hvordan man fanger laks). Fiskeren fortalte at det ikke var mange år siden han hadde fullstendig fri når kom til Namsen. Slik var det ikke lenger. Det ble forventet at han skulle svare på mailer når han var innom hotellet, og være tilgjengelig på telefon mens han satt på elva. Hvorfor det var blitt slik var åpenbart – tid er penger, og jo mer folk rekker å gjøre, jo mer penger i kassa. Investorene krever jo stadig økning og inntektsmaksimering.

Han mente at dette stresset ikke bare noe han merket når han var i Overhalla og fisket, men at det var et generelt trekk ved forretningslivet. Den nye teknologien hadde gitt alle en mer stressende hverdag. Det å skrive brev, gjøre avtaler, overlevere beskjeder og ja – strengt tatt det meste av kommunikasjonen tok langt mindre tid i dag enn det gjorde da han var yngre. Dermed forventes det også at man bruker langt mindre tid, og at man hele tiden må være tilgjengelig og stresse med enorme mengder kommunikasjon.

Men man har ikke noe valg. Alle andre firmaer gjør det samme, og kravet til effektivitet og avkastning er enormt. Rent psykisk sett fører dette til at man får mindre fri, og skadeeffekten av stress er svært veldokumentert. Er det ikke da rart at man har latt dette bli en del av vår arbeidskultur?

Jeg hørte såvidt et program hvor man intervjuet gamle mennesker om stress. Ingen av de visste hva stress var før for 20 år siden. Sier det noe om dagens samfunn? Er mennesket skapt for å stresse?

Velkommen hit!

Etter en del dager med knoting og styr, har jeg nå skapt et nytt hjem for bloggen min. Men det er mer enn som så. Planen er å gjøre dette til et sted for alt det kreative jeg gjør. Og det er mye rart.

Hva disse tingene blir, vil dere få se etter hvert som jeg utvider hjemmesida. Til da får dere kose dere med arkivet og det fantastiske utseendet på min nye, flotte hjemmeside.

)