egilaslak og Verden

Det burde vært dødsstraff for å snekre tidlig om søndagsmorgenen. Og for å stjele fiskeskrin og andre ting med stor affeksjonsverdi. Men da burde det kanskje være dødsstraff for mer alvorlige forbrytelser også. Dødsstraff for svindel, ran, og ikke minst drap. For å unngå det helt fullstendige kaos kunne man latt vær å ha dødsstraff for småtyveri. Med unntak av fiskeskrin. Der burde det fortsatt ha vært dødsstraff.

I de landene vi regner som demokratiske i dag, er de fleste enige om at staten ikke bør ha rett til å bestemme over liv og død, og at den antatte prevantive virkningen har liten betydning. Alikevel holder USA fast ved denne praksisen. Det er nesten litt paradoksalt, for her er de fleste andre dødsstraff-praktiserende landene: Saudi-Arabia, Irak, Egypt, Iran, Paktistan, Jordan, Kina, Somalia, Usbekistan og Afghanistan. Kanskje ikke land USA vanligvis sammenligner seg med?

Jeg mener dødsstraff er overflødig i et demokrati, og at det er en helt klar dobbeltmoral når en stat sier at den har lov til å ta livet av enkelte innbyggere. Det er en prinsippiell forskjell på å stenge noen inne, så de ikke skader andre, og det å faktisk ta livet av de. Hvem skal ta livet av bøddelen?

Kanskje burde man bare hatt dødsstraff på små ting? Jeg vender tilbake til fiskeskrinet. Det har liten samfunnsmessig betydning om et skrin blir tatt, men folk som gjør dette er virkelig dårlige mennesker. De stjeler en fiskers hobbyliv, minner, og kjæreste skatter. Og ingen _trenger_ en annens fiskeskrin. Få vil engang få utbytte av redskapene, siden det er eieren som vet under hvilke forhold hvilke fungerer best. Hadde man hatt dødsstraff for slike småting, ville man kanskje fått slutt på den kriminaliteten med en gang. Og det ville kanskje gjort samfunnet bedre?

Nå har det snart gått et halvt år siden jeg starta denne bloggen. Det var et innfall etter å ha lest Lenes blogg, og nå poster jeg sannelig innlegg nummer 30. Denne uka var det 120 som kom og leste, og totalt har det nå vært over 1000 unike besøk her. Og folk gidder faktisk å lese i arkivet også. Totalt antall sidevisninger har nå passert 1500, og denne uka var det så mye som 30 sidevisninger på èn enkelt dag. Det er artig å se at det ikke bare er jeg som er interessert i disse tingene!

Tanken bak denne bloggen er at jeg skal ha et sted å sette ord på tankene mine. Men det er også tenkt å være et sted hvor jeg kan få andres syn på mine tanker. Og for meg er akkurat dette det viktigste. Folk har vært flinke til å komme med kommentarer, og det setter jeg veldig stor pris på. Fortsett med det! Men jeg hadde blitt veldig glad hvis alle turte å skrive hva de heter også. Anonyme poster er ut.

Hvis dere tipser andre om bloggen er jo det selvfølgelig hyggelig, men jeg er både fornøyd og glad for at du faktisk tar deg tid til å lese dette. Jeg lover å fortsette med minst èn oppdatering i uka. Og kanskje tre. Jeg skal poste det jeg har tid til!

Bilder av Muhammed. Blasfemi, ropes det. Dette er en vanskelig sak, og jeg vet ikke helt hva jeg mener. Så langt er dette kanskje den bloggposten hvor jeg er mest usikker. Først trodde jeg saken var enkel – men jo mer jeg leser, desto mer usikker blir jeg. Dette er komplekst, og jeg vil høre deres tanker.

Men her er den: Palestinere i Gaza brenner flagg, står det i avisene. Den muslimske verden er i opprør. Norges regjering og ambassadører må nå forholde seg til muslimske ledere som krever en offisiell unnskyldning, og straff av de skyldige. Så brennes flagg i Irak, og nå går saken verden over. Bloggere og etablerte medier roper, men det er flerstemt. Det er ingen en samlet vestlig opinion.

Jeg skjønner godt at det blir bråk når kulturer braker sammen på denne måten. I vår kultur hører blasfemiske tegninger hjemme. Vi karikerer det som er, og det finnes vel knapt noe emne som ikke er blitt satt på spissen av en kvass penn. Og vi hever knapt et øyenbryn.

Men kjernen i hele saken er vel egentlig denne: Er det greit å tråkke på andres helligdom fordi vi selv ikke synes de betyr noe? Er det det ytringsfrihet er? For det er vel egentlig det det handler om. Jyllandposten sier selv at de trykket bildene for å se hvordan muslimene reagerte, og det er noe folk i land med ytringsfrihet har muligheten til. Vi kan si og trykke stort sett hva vi vil uten at det får konsekvenser. Og når vi tråkker folk i andre land på tærne, ser vi på de som primitive fordi de ikke har de samme verdiene som oss.

Men hvor langt kan vi tøye ytringsfriheten? Bør den være total? Bør den kunne fornærme andre religioner? Det mener Jan Olav Egeland i Dagbladet.

«Advokat Abid Q. Raja traff spikeren på hodet da han i Dagsavisen i går uttalte at poenget ikke er å ‘innskrenke ytringsfriheten, men gi den en retning slik at svake grupper ikke føler seg krenket og hånet’. Advokat Raja og alle velmenende pragmatikere tar feil. Frie ytringer kan aldri ha en omforent retning. Friheten innebærer at ytringer kan ta tusen retninger, noen av dem usanne, diskriminerende, krenkende eller sårende. Det er ytringsfrihetens pris.» Videre sier han at vi ikke kan bygge et flerkulturellt samfunn uten at alle ekstremister må tåle kritikk.

Det beste argumentet slik jeg ser det, er faktisk at man ikke burde gi etter for folk som bruker vold som svar på fredelig protest. Og man bør ihvertfall ikke synke så lavt som å bruke deres virkemidler.

Hva om en muslim hadde brent en gammel, norsk kirke? Ville det tilsvart fornærmelsen vi har påført muslimene? Er det, som Knut Nærum så fint formulerte det på «Nytt på Nytt», sånn at det ikke hjelper å brenne Norske flagg, fordi vi ikke bryr oss. Våre grenser er tøyd så langt at vi kanskje har problemer med å forstå hvilken fornærmelse dette er for muslimer. Men er det egentlig et spøsmål om ytringsfrihet, og en kamp for å gjøre denne gjeldende i alle kulturer?

Her trenger jeg hjelp, folkens.