egilaslak og Verden

Cilje spurte meg hvorfor jeg hater norske såpeserier. Det klarte jeg ikke å svare på – hvordan skal man koke ned så mye forrakt til en enkelt setning? Jeg vet ikke, og det er for dårlig.

Derfor denne posten. Hva er det med såpeserier som gjør at jeg føler fysisk ubehag når jeg ser på? Det er jo ikke bare norske – det gjelder alle. Men når man bor i hus med to jenter, er er det en ovehengende fare for at minst en av de ser på Hotell Cæsar. Og det er tilfelle her.

Nå har jeg det sånn at jeg synes det er best å være asosial sammen med andre. Det var en vane jeg tila meg på folkehøgskolen, tror jeg. Dermed blir det så jeg overværer stort sett alt folk ser på TV. Også Cæsar. Men det blir bare værre og værre. Selv om jeg sitter og surfer og skriver, får jeg jo med meg mye av handlinga. Og jo mer jeg får med meg, jo mer oppgitt blir jeg. Hatet vokser. Men hvorfor? Hva er det med såpeserier som provoserer meg?

Det ligger nok mye i kvaliteten på programmet. Dårlig skuespill, elendig dialog, skrekkelig forutsigbar handling og håpløst plumpe sjangervirkemidler gjør jo sitt. Men det er noe mer. Og jeg klarer ikke setter fingeren på det.

Kanskje er det at så mange faktisk ser på? Men det må de da få lov til. Eller er det her hunden ligger begravet? Kanskje er det jeg ikke liker ved såpeserier at noen lager noe så dårlig, og allikevel får så mange til å se på? At det virker fordummende, og jeg blir irritert over hvor mye oppmerksomhet de får, kontra _viktige_ ting? Isåfall har jeg jo ingen grunn til å være sur – Mythbusters er ikke så himla samfunnsnyttig det heller. Eller er det bare det at folk som lager noe dårlig lykkes i å selge det? At såpeseriene har en iboende urettferdighet?

Men er det urettferdig å være flink til å lage såpe? Er ikke også det en kunst?

Hm. Jeg tror jeg har det nå. Dette er det jeg skulle svart Cilje:
«Fordi såpeserier er elendige på alle andre måter enn at de underholder på en lavmåls måte, og det er frustrerende å se folk se på, og _like_ noe som er så dårlig.»

«What a senseless waste of human life.»

Det slo meg – vi kommer ikke til å bli som våre besteforeldre i det hele tatt. Ihvertfall ikke vi guttene.
Jeg ser det for meg:

*bildet bølger over i framtidas gamlehjem*

Ivar, Asle og Jon sitter i elektirske rullestoler med rutete pledd over føttene. Og Macene i fanget.

Ivar: – Hey, Jon – håost et game, da!

Jon: – Jada, jada. Det er oppe nå.

Sykesøstra kommer inn, og Jon begynner å flørte med henne.

Asle: – Haha, Jon, drit i det der då. Trine – se på meg! Eg e mykkje kulare enn Ijooon.

Sykesøster: – Jeg tror ikke noen av dere har sjangs, for å si det sånn. Selv ikke du, Asle – med ditt flotte, lange, grå hår og måne. Her er medisinen din, Jon.

Asle: – Hey, va du ironisk no?

Ivar: – Jeg finner ikke gamet! Hvorfor funker det ikke? Jeg vil spille StarCraft!

Sykesøster: – Det fortalte jeg dere i går; WLANet er nede i dag. De driver og motererer 15k mbit linje. Dere byner å bli glemske, ass!

Asle: – Haha, kanskje det beste at Ijon faktisk gløymde det. Da byne han verkelig å bli gammal!

Jon: – Drit i det der da, Asle! Du glemmer ting du også!

Sykesøster: – Vel, det er ihvertfall nede. Dere kunne jo gjøre noe annet enn å spille det der ur-gamle spillet også, da? PlayStation3D 12000 er ledig i stua nå – det må da være mye artigere enn det der «Star Cræft»-greiene deres.

Ivar: – Jeg vil spille StarCraft!

Asle: – Ja, eg e heilt innstilt på Stjernekrefte. Det e ittje snakk om noko anna.

* Inn døra kommer Johan og Mads trillende inn på rullestolene sine. * “Trådløsnettet er nede!”

Jon: – Vi veit! Faan. Tok dere med pils?

Mads: – Seff. Både Dahls og Tuborg. Johan har mekka et kjøleskap på rommet sitt, så den er iskald også.

Asle: – Kjem Egil?

Johan: – Egil sa han skulle hente noe på rommet sitt.

* De hører en elektrisk rullestol, og Egil Aslak kommer kjørende inn *

Egil Aslak: – Hepp! Jeg fant fram den gamle AirPort Expressen min! Ingenting er som god, gammel, kvalitetsteknologi.

Ivar: – Aah. Herlig. Noen som vil ha snus?

Ølene jekkes, og gamlingene spiller StarCraft langt inn i de små nattetimer…

Jeg mente lenge at det var fullstendig feil med monark i Norge. Det var udemokratisk, gammeldags, og kostbart. Det siste året på Allmennfag tok jeg min andel politiske fag, og etter det ble jeg royalist. Ikke i den forstand at jeg overhodet bryr meg om de kongeliges antrekk og fødsler, men jeg ble en tilhenger av kongehuset som institusjon.

Ved at vi har en konge, har vi en nødbrems. Denne nødbremsfunksjonen tror jeg er viktig, selv om den i dag er formell og i praksis sovende. Men skulle Norge noen gang risikere at en ny Quisling kommer til makten, ville Kongen kunne sette ned foten. Det ville være et svært sterkt signal, og jeg tror ikke samfunnet tar noen skade av å ha en konge med denne muligheten. Selv i dagens noenlunde stabile politiske landskap, satt jo en mentalt syk prest – som bare noen få prosent av befolkningen likte – som statsminister i 6 og et halvt år.

Man ser gjerne Kongen som en halvt sovende snorklipper, men på sine reiser og representasjonsturer gjør han faktisk en viktig jobb som ambassadør. Og jeg tror han skjøtter denne plikten på en god måte.

Prinsippielt er det bra å ha en politisk nøytral leder av den utøvende makt. Og rent praktisk sett kommer den kanskje viktigste siden frem: Selv om kongen bare har formell makt, må Statsministeren fortsatt vise han den behørige respekt. Han kan ikke være en frittgående bajas – fordi det ville vært respektløst ovenfor Kongen. Hvordan tror du Bush ville oppført seg hvis han formelt sett satt på en Konges nåde?

Og til de som mener at det koster mye: Hvor mye koster en presidentbolig? Hvor mye ville det kostet å omstrukturere styresettet? Hvor mye ville det kostet å lønne de ambassadørene som måtte ta over pliktene?

Nei, lenge leve det norske monarkiet, sier nå jeg.