egilaslak og Verden

Sitter nå og leser til exphil-eksamen, og kommer igjen inn på Heraklit. «Krig er alle tings far», skal han ha ment.

Her i Norge er det lenge siden vi har hatt krig. Det er lenge siden vi har hatt noen form for konflikt, egentlig. Selv skolesystemet er fredelig, selv om trenden nå er at elevene skal banke læreren istedet for omvent. Det er ikke slik som i hine, hårde dager, da foreldrene våre måtte hugge stilene inn i 20-kilos steinplater de måtte bære i et belte på ryggen 20 mil til skolen hver dag – «I føgti minus utan huv!»

Nå til dags er det gruppearbeid, lite lekser, ingen autoritær lærer, og spanskrøret er forvandlet til «dette kommer jeg til å nevne i milde ordelag for foreldrene dine på foreldremøtet om tre uker!»

Kan man få ungdommer til å jobbe med skolearbeid uten å tvinge de? De nye reformene ser ut til å ha en skole hvor elevene arbeider fordi de har lyst, og hvor læreren skal lære de å lære selv. Jeg er litt skeptisk til om disse hormonbombene har noenforutsetning for å realisere dette. Og med tanke på internasjonale skoletester har jeg grunn til å være det óg. Norske elever blir stadig dummere, og kravene senkes jevnt og trutt. Det er først på universitetet man virkelig begynner å stille krav, men også her finner man lette fag for de som vil surfe seg videre gjennom utdanningssystemet uten egentlig å gjøre noe.

Jeg tror det blir for lettvint, og at Heraklit hadde rett. Siden våre forfedre, bakterienes tid, har krig og konkurranse vært selve overlevelsesgrunnlaget for artene. De beste vinner, og dette forøker artens kvaliteter. I moderne tid skyldes vitenskapelige fremskritt i stor grad krig, og kampen om å ha de beste våpnene og rakettene tilgjengelig. Eller «krigen» mellom firmaer om å levere de beste produktene. Hva er det vi gjør med skolevesenet? Vi senker kravene, og utvanner verdien av karakterer. Man trenger ikke jobbe for å komme seg videre, og man får ingen krig om de beste karakterene. De som gir blaffen kommer igjennom de også. De kommer inn der de vil – jobbinga kan du utsette.

Hvis krig er alle tings far, hva skjer da når et samfunn mister denne drivkrafta?

Jeg tror krig og krav er bedre enn degenerasjon og slurv.

Jeg husker da jeg var liten, kanskje 4-5 år, og mamma og pappa hadde nok en gang dratt meg med på museum. Denne gangen var det ikke kunst, men masse gamle ting. “Vil du bli med opp på låven, egilaslak? Det har de robåter!”, lokket mamma. “Robbåta? Ja!” ropte jeg, og ble skikkelig skuffa når jeg oppdaga at det slettes ikke var en stor versjon av min Playmobil-R2D2, men en _båt_. Hvor kjipt var ikke det.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om – jeg leser nå om den industrielle utviklingen i Øst-Asia, som i begynnelsen gjorde det samme som Norge og andre industrialisterte land. De effektiviserte landbruket, fikk folk til overs, og disse begynte å jobbe i den nye industrien. De Øst-Asiatiske «Tiger-økonomiene» gjennomgikk denne omstillingen på 50-60-tallet, og har i stor grad satset på høyteknologi. Roboter har vært viktige i denne delen av industrien siden 70-tallet, men det har vært et stort behov for industriarbeidskraften.

Nå er dette i ferd med å forandre seg. På samme måte som arbeidskarer ble overflødige når traktoren kom, blir nå industriarbeiderne overflødige på grunn av teknologien. Robotene kommer. Arbeiderne blir redusert til knapptrykkere og oljesmørere.

Hvor langt vil det gå? Hvor lenge vil vi egentlig ha folk bak kassa? Hvor lenge vil vi ha lastebilsjåfører? Eller andre yrker som i stor grad er fysiske – er det bare kreative yrker som vil overleve i framtia?

Hva tror dere?