egilaslak og Verden

Politisk sett anser jeg meg selv som en noenlunde oppegående person. Jeg vet hvilke partier vi har i Norge, litt om deres historie, hva de står for, og i stor grad hva slags politikk de ønsker å føre. Når jeg ser en TV-debatt, har jeg nok oversikt til å ikke bare lytte til, men også tolke hva partienes representanter sier.

Men det er ikke lenge siden jeg fikk denne oversikten. Det var mens jeg gikk Allmennfag videregående at Samfunnsfagtimene tok for seg dette, og da slo det meg at jeg egentlig ikke hadde peiling. På det tidspunktet visste jeg ikke engang _navnet_ på alle norske partier. Langt mindre visste jeg hva de sto for! At Arbeiderpartiet jobbet for arbeidernes rettigheter, og at Høyre var et parti for næringslivsfolk visste jeg. Men ikke stort mer enn det.

Hva så med de som ikke gikk Allmennfag? Ikke vet jeg, men lærer de like mye om politikk på byggfag? Hva med de som ikke går videregående? Eller de som overhodet ikke fulgte med i Samfunnsfagstimene? Bør de egentlig ha stemmerett?

Jeg synes det er utrolig at politikk og samfunnsfag ikke er høyere prioritert i skoleverket. Selvfølgelig er norsk, historie og matematikk sentrale kunnskaper alle barn og unge bør lære. Men forståelse av samfunnet og kunnskap om politikk er kanskje den viktigste. Demokrati er folkestyre. Men skal folket bestemme, må folket ha peiling!

La oss ta et lite tankeeksperiment for å se hvordan det står til med Norges grunnleggende politiske utdanning: Et land som ikke lærer opp befolkningen til å forstå og delta i politikken, vil få mange innbyggere med begrenset politisk innsikt. Slike land har en tendens til å få store populistiske partier med demagogiske ledere.

Jeg tror noe bør gjøres med skoleverket.

Jeg er en naiv person. Så lenge jeg ikke kan bevise at du lyver, tror jeg du snakker sant. Hvis du sier at bestefaren din er den eneste i Norge som har blitt drept av moskus, tar jeg det for god fisk med mindre jeg kan se på deg at du lyver. Dette er også gjensidig – jeg lyver ikke bevisst uten å avsløre meg selv innen rimelig tid. Og da er det helst snakk om en spøk.

På tross av dette, er det sjelden folk utnytter min naivitet. Dermed får jeg enda mer grunn til å stole på andre. Her kommer vi til kjernen i det jeg har valgt å omtale som Naivisme: Hvis du velger å vise en person tillit, og denne personen blir klar over dette, vil han/hun gjøre seg fortjent til denne tilliten. Det er da helt essensielt at den/de det gjelder får et tydelig inntrykk av at du har _valgt_ å vise de tillit. Dette blir i praksis umulig hvis det gjelder en stor gruppe mennesker, men innerst har alle et ønske om gjensidig tillit. Det er bare det at noen må starte.

Det gjelder hovedsaklig tyveri og misbruk av ting som tilhører deg. For eksempel: Hvis jeg lar fotoutstyr verd flere titusen ligge i fellesarealet på folkehøgskolen, er det risikabelt. Men ikke hvis alle som kunne funnet på å stjele utstyret vet at jeg lar det ligge der av prinsipp. Da blir bøygen for å stjele mye større. Lar jeg fotoutstyret ligge midt på Karl Johan, vil det selvfølgelig bli stjålet, men det er ikke fordi tyven ikke ønsker tillit. Det er fordi han ikke vet han har blitt vist noen, og ikke kommer til å treffe personen som stolte på han.

Mange vokser opp med å alltid bli mistrodd. I enhver sammenheng antar folk at de lyver, eller var de som egentlig hadde skylden. Disse menneskene får heller ingen grunn til å bli personer man faktisk _kan_ stole på. Når ingen tror på de uansett, er det jo like greit å bare innfinne seg med det, og fortsette å sjele og lyve.

Jeg tror at slike mennesker trenger å bli vist tillitt, og at de vil vise seg verdige hvis de er klar over at andre stoler på de. Jeg tror alle ønsker en slik gjensidig tillit, og at en slik Naivistisk tankegang vil føre til en positiv spiral av økende gjensidig tillit. Jeg vil ikke bli mindre naiv, for jeg tror det vil virke ødeleggende på samfunnet. Hvis ingen stoler på hverandre, er det heller ingen grunn til å vise seg tillit verdig. Og hva slags samfunn får vi da?

Jeg tror det å være naiv er en viktig ingrediens i et samfunn, så lenge man vet når man kan være det. Noen vil kanskje utnytte naive personer, men ikke hvis man er naiv med måte.

Jeg føler at alt for mange rike bruker pengene sine på feil ting. De kjøper seg dyre biler, yacht, større hus enn de noen gang kan ha glede av, et basseng de aldri får tid til å bruke og masse annet som koster mye, men som ikke nødvendigvis gjør livet ditt mer innholdsrikt.

Hvis jeg noen gang blir rik, skal jeg bruke rikdommen på noe bedre. På noe gøy jeg ikke kunne fått til med mindre jeg var usaklig rik.

For eksempel kunne jeg leid inn 10 godt voksne menn, dresset de opp, og bestillt bord på Bagatell i Oslo. Helst et langbord, midt i det største rommet. De skulle bestillt et stort utvalg av kulinariske retter, for så å plutselig bryte ut i en hinsides matkrig. DET hadde vært gøy og sett, det.

Eller, enda bedre – kjøpt den feteste Porschemotoren det er mulig å sette inn i min gamle, slitne, ripete Nissan Sherry. Fikset alt som var nødvendig for å gjøre den trafikksikker – men unngå noe som vil synes på utsiden. Fikse dempere, styring, mekke pop-off og super-hyper turbonitrogeninsprøytning. Og selvfølgelig beholde det litt løse 1.3-liters motormerket på baksiden av bilen. Det hadde vært ubetalelig morsomt å la seg forbikjøre av en pappagutt på E6 inn mot Oslo, for så å se ansiktsutrykket hans idet jeg sklir lett forbi på tross av alle hans anstrengelser for å holde meg bak. Det kunne jeg levd lenge på, tror jeg.