egilaslak og Verden

Terninger har alltid fasinert meg. Da jeg var liten satt jeg noen ganger og tippet hva slags tall de ville stoppe på, og prøvde å bruke mine innbilte overnaturlige evner på å styre den til det tallet jeg tenkte på. Men det gikk ikke. Ikke en gang når jeg forsøkte å legge den på en bestemt måte og lot den falle bare et par centimeter fra håndflata. Så fikk jeg tak i jukseterninger, men da forsvant egentlig moroa. En terning kastes.

Sånn er det egentlig med livet også. Tilfeldigheter på tilfeldigheter på tilfeldigheter. Og det er egentlig ganske vanvittig at jeg sitter her i dag og skriver dette, og at du leser det. Det er resultatet av mange milliarder år med tilfeldigheter.

200 millioner sædceller svømmer om kapp. En terning ruller. Hadde startskuddet gått et sekund før eller senere, ville du ikke blitt født.

På ungdomsskolen sa jeg høyt i klassen at tilfeldigheter hadde så mye å si for verden at hvis ikke Ivar Aasen hadde blitt født, ville ikke vi levd. Da lo alle av meg. Men jeg står fortsatt fast ved det utsagnet. Hadde det ikke vært for han ville ikke flere generasjoner nordmenn lært nynorsk. Hvis ikke det ville forandret resultatet i 200-millionerslotterier, kan du kalle meg en sildfiskende, ungarsk snurrevadbåt.

Terningen stopper. Jeg lever. Og hva som skjer i livet mitt styrer jeg bare til en viss grad. Du vet ikke hva terningen stopper på. Du må bare gjøre det beste ut av de tallene du får.

Allerede spiller flere hundre tusen mennesker online dataspill. Der spiller du en figur som lever et liv 24 timer i døgnet, og hvor der ideelle ville vært at du var der for å styre den hele tiden.

Hva vil skje når dataspillene blir bedre? Grafikk og realisme øker kontinuerlig, og det ser bare ut til å fortsette. Det vil nok ikke gå alt for mange år før man får gode spill hvor man bruker VR-briller. Etter hvert vil man kanskje finne en måte å koble spill mer direkte til hjernen og tankene.

Hva vil skje med samfunnet hvis en stor del av den arbeidsføre befolkningen blir sittende i en spillverden? Hvis de har et sosialt og spennende liv der, trenger de kanskje ikke et virkelig liv i samme grad? Vil dette bli et samfunnsproblem? Vil noen velge å leve store deler av livet i en digital verden – kun avbrutt av fysiske nødvendigheter?

Tanken er interessant, så la oss ta den videre: Hva om jeg egentlig spiller et dataspill? Hva om livet mitt ikke er virkelig, men en del av et fremtidens onlinespill? Kanskje hjernen min fikk fortiden slettet, og min virkelighet egentlig bare er avansert underholdning?

Kanskje er jeg egentlig udødelig og heter Zoink?

Til dåpen fikk jeg mye fint. Mye sølv og stas. En av tingene var en liten kniv med sølvskaft, hvor navnet mitt var sirlig gravert. Den lå i et pent lite etui, og jeg husker hvor fin jeg syntes den var.

Men jeg brukte den aldri. Gjorde jeg det kunne den jo gå i stykker.

Resultatet ble at den aldri ble brukt.
Den støvet ned.

Ikke la det samme skje med livet ditt.